Ingen mønsterhomo

Fredag 14 oktober, dagen etter at hun trakk seg som nestleder i det svenske partiet Feministiske Iniativ, holdt den queerforskeren Tiina Rosenberg foredrag på seminaret «Homopolitikken møter kjønnsforskningen – og omvendt.» – For å passe inn i partipolitikken må du være en mønsterhomo. Det er ikke jeg, sa Rosenberg. – Dermed er det vel min egen feil at det gikk som det gikk med Feministisk Initiativ (FI). Jeg er ingen mønsterhomo, jeg er en monstruøs lesbianer, slo Rosenberg fast. Rosenbergs foredrag avsluttet seminaret som ble arrangert av Kilden, informasjonssenter og dokumentasjonssenter for kvinner og kjønnsforskning. Et av poengene Rosenberg fokuserte på var i hvilken grad såkalte HBT (homo, bifil og transe)-spørsmål har gjennomslagskraft i dagens politikk. – Å forestille seg likestilling i dagens samfunn virker nærmest utopisk. Sånn som likestillingen fungerer nå er den svært heteronormativ. Når den koker ned til at heterofile par skal vaske annenhver tallerken, annenhver dag , lapper vi homo- eller queeraktivister på et system som aldri vil gagne oss. Homoer må passe inn i dette systemet for å i det hele tatt få en gjennomslagskraft. De må bli mønsterhomoer eller domistiserte familiehomoer, mener Rosenberg. – Men hvilken gjennomslagskraft er det snakk om? Å medvirke i et system betyr ikke at du har innflytelse på det. Rosenberg mener at hele systemet er bygget opp rundt rigide kjønnskategorier og de roller og egenskaper som blir knyttet til dem. Hun påpeker at det er essensielt at homoaktivister alltid har det i bakhodet. – Kjønn er en konstruksjon. En kulturell og sosial praksis. Et viktig politisk prosjekt er å jobbe for at enkelte modeller for kjønn og samliv ikke skal være det «riktige» eller enerådende. At skeive mennesker ikke skal måtte tilpasse seg de modellene for å bli regnet med. Hold på røttene Rosenberg mener at monstruøse lesbianere og andre skeive innenfor HBT-gruppen må fortsette å lage bråk for å røske opp i den heteronormative modellen. Oppfordringen hennes er å aldri glemme hva som er viktig for en, selv i diplomatiske samarbeidsprosjekter eller når man klatrer i systemet. – Det viktigste med å være politisk er å alltid ha din egen basegruppe som kjemper for de samme tingene som deg. Politikk er aldri noe soloprosjekt. Så klipp aldri båndene. Hold på dine røtter, selv med nye koalisjoner. Og husk, ikke forvent at heterofile vil kjempe din kamp. De lever i et samfunn som belønner heterofili. Derfor må vi som tilhører HBT-gruppen fortsette å skrike for å bli hørt. Ingen andre kommer til å gjøre det.