Museer og tvisyn
«Mine øyne falt på et bilde av Usman Rana som hadde en artikkel i Aftenposten "De asketiske homofile", hvor han benyttet kommentarplassen til å anmelde en bok av Espen Ottosen. Med en gang fikk jeg bildet av et museum på netthinnen, og jeg har helt siden tenkt på det uten å finne råd,» skriver Sara Azmeh Rasmussen. Bilder fremkaller alltid noe, en følelse, et minne eller en assosiasjon. Vel og bra, så lenge man har en kombinasjon av god hukommelse og innsikt og kan spore tilbake, spole frem og finne ut hvorfor akkurat dette konkrete bildet henter frem det andre. Men når de to bildene står sammen uten en klar binding, overlapper hverandre, og man får tvisyn, og blir rådvill og klør seg i hodet til ingen nytte, blir dette en besværlig øvelse. Jeg skal innrømme at slik er det noen ganger. Mine øyne falt for eksempel på et bilde av Usman Rana som hadde en artikkel i Aftenposten «De asketiske homofile» (31.08), hvor han benyttet kommentarplassen til å anmelde en bok av Espen Ottosen. Med en gang fikk jeg bildet av et museum på netthinnen, og jeg har helt siden tenkt på det uten å finne råd. Rana, Ottosen, historisk museum. Løs det den som kan. I artikkelen sto det nemlig ingenting om museer, heller ikke om antikvariater for den saks skyld. Ingen tråder å ta tak i, altså. Men det plager meg at jeg ikke kan følge de nevrologiske impulsene i min hjerne og tyde dem bedre. Denne gangen må jeg nok gi opp. Dessuten kan det hende jeg blir forlegen når jeg kommer frem til svaret og det viser seg at det var opplagt, klart og såre enkelt. Museer er uansett ikke min greie. Det er livsfarlig å komme med denne typen innrømmelser når man prøver å spille intellektuell. Men jeg har fått et ærlighetsanfall nå, kanskje som en bieffekt av en ustyrlig assosiasjonsrekke. Min tidligere samboer gjorde så godt han kunne, men jeg fikk likevel ikke sans for disse grå bygningene som minnet om en glemt urtid. På British Museum forsvant han inn i historien mens jeg koste meg med en kopp kaffe og leste avisen. Nylig sto Naturhistorisk museum i Stockholm for tur. Men med to nysgjerrige barn slapp jeg ikke like lett unna. Jeg måtte følge med i de mørke, kjølige salene og se på dinosaur- og fuglesjeletter. En utstilling skilte seg imidlertid ut. ”Mot naturens orden? Om homofil atferd i naturen”. Det var lyst og fargerikt i salen. Det første som møtte våre blikk var et stort bilde av pingviner hvor noen hadde rosa skjerf rundt halsen og sto spredt vilkårlig i en stor flokk på isflak. Barna pekte på dem og lo. Jeg forklarte at pingvinene med skjerf var litt forskjellige, men helt lik de andre. Faren nikket godkjennende. Så kunne vi lese at homofili var dokumentert blant 1500 ulike arter og at det iblant handlet om par som holdt livet ut. Men når jeg tenker på det, har jeg egentlig ingen store problemer med å forstå at noen får både tvisyn og hodepine når bildet av hellige tavler står ved siden av PC-printet forskningsmateriale, for det kan selvfølgelig være utfordrende å finne en binding der, særlig for dem som tar tak i klassiske tråder. Og da kan man ikke klandre dem for at de forviller seg på nedtråkkede stier og stiller spørsmål som for de fleste ble tilbakelagt ved forrige generasjonsskiftet. Av Sara Azmeh Rasmussen, skribent
