Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 21-årige historie. I dag: Brigadist Riccardo.
Brigadist Riccardo
16.000 mennesker skulle endelig få rent vann. Det ville Riccardo Falco være med på å få til. Han byttet ut melkesjokolade og homoliv i Norge med kakkerlakker og grøftegraving i El Salvador. Men brigadisten tok også med seg sine skeive briller.
Fra Blikk nr 3 2005.Tekst: Erna Bøyum. Foto: Riccardo Falco. «Jeg befinner meg et sted mellom søvn og våken tilstand. Jeg ruller rundt i min feltseng og prøver å finne en bedre stilling for å tygge på ufordøyde drømmer, de som gir meg en ettersmak av snøflak og palmer, av trolleventyr og Jesus-ikoner, av melkesjokolade og stekte bananer; av Norge og El Salvador – sammen i et oniristisk puslespill. Jeg står opp, går ut på latrinen og pisser vekk kakerlakkene, jeg går ut igjen og lukter nykokt kaffe. Jeg løfter blikket og ser på himmelen, den asurblå høye himmelen. Jeg senker hodet og ser tre tallerkener med tortillas, bønner, ris og egg. Jeg tar en slurk kaffe og begynner å spise. Tankene vandrer idet jeg tenker tilbake på alt det jeg har opplevd disse siste månedene som brigadist.» Dette sitatet er fra et brev Blikk-redaksjonen nylig fikk fra Riccardo Falco i El Salvador. Vi lurte straks på hva det var som fikk en ung skeiv gutt til å forlate tryggheten i Norge for å drive solidaritetsarbeid på andre siden av kloden. – Det er det mange grunner til. Jeg hadde lyst til å få nye perspektiver, bli kjent med en annen kultur og samtidig bidra fysisk til et nyttig og konkret prosjekt i et land med veldig mange utfordringer, men med få ressurser. Under landsbyoppholdet arbeider vi med et helseprosjekt som skal gi rent vann til seks lokalmiljø med i alt 16.000 mennesker. Målet er å senke den høye barnedødeligheten forårsaket av vannbårne sykdommer, forteller Riccardo til Blikk. Siden han kom til El Salvador i august har han jobbet fem dager i uka med å grave grøfter og legge rør, hakker løs steiner og blande sement fra sju om morgenen til midt på dagen. Rundt tolv kommer han hjem og spiser lunsj, og på ettermiddagen er han sammen med vertsfamilien sin. Riccardo har benyttet tida som brigadist til også å prate med folk om temaer de vanligvis ikke prater så mye om. – Som skeiv ung mann er jeg interessert i å vite hvordan andre skeive har det i hverdagen. Jeg vil gjerne høre hva de tenker om forholdet mellom kvinner og menn, om kjærlighet og begjær, om normer og fordommer, om horer og madonnaer. Om sex mellom menn, og mellom kvinner, og hvordan slik «avvikende atferd» blir sett på ellers i samfunnet.
Se min kjole ...
I de månedene Riccardo har vært på solidaritetsarbeid har han også reist rundt omkring i de mellomamerikanske landene. – Ikke minst har jeg vært borti en del interessante problemstillinger når det gjelder situasjonen for skeive mennesker i disse landene. En av dem Riccardo har snakket med heter Carolina. Hun fortalte ham ganske fritt og åpent allerede første gang de møttes at hun hadde italiensk jentekjæreste. – Hun sa til meg at den gjeldende regelen er «don't ask, don't tell». Familien hennes visste, men så lenge hun ikke snakket om det, gikk det bra. Det samme gjaldt for gutter, selv om de hadde større frihet enn lesbiske jenter som blir ofre for en dobbel sosial undertrykking, både som jenter og som lesbiske. Ifølge Riccardo kan de fleste latinamerikanske gutter lett føre et «dobbelt liv» fordi de har mer økonomisk og sosial selvstendighet. Men kvinnene må begynne å jobbe og gifte seg helst i så ung alder som mulig, og har med dermed mindre anledning til å velge sitt eget liv. Kjønnsrollemønsteret er ganske så fastlåst. – Men søskenbarnet til en av mine medbrigadister er tolv år og som de fleste av de andre i landsbyen opptatt av å spille fotball i gata og hjelpe familien med det daglige arbeidet. Favorittplagget er en gul, lårkort kjole. Jeg synes det er en kjempefin kjole, men dessverre er ikke alle enige i det. Det er nemlig en gutt det er snakk om, sier Riccardo som forteller at gutten Douglas blir møtt med latter og forundrede blikk. – Når han blir eldre, blir det nok ikke like lett for ham å fortsette med å ha på seg kjole. «Han vokser det nok av seg», forsikrer moren meg. Men vil han egentlig det?
Latinomennenes stolthet
I latinamerikanske land finnes et velkjent fenomen som kalles for «machismo». Dette er latinomennenes overdrevne maskuline stolthet, som resulterer i undertrykking av alt som ikke er mandig og en framheving av «sterke» verdier som fysisk vold, predominans og overlegenhet. – I sin letteste form innebærer det at jenter blir plystra etter når de går forbi en flokk med postpubertale stuter, på sitt verste utrykker dette intoleranse mot alle som skiller seg fra normen, sier Riccardo som tror denne «machismoen» opprettholdes fordi barna blir indoktrinert fra de er små av. – Jentene her i landsbyen skal hjelpe mamma på kjøkkenet, guttene skal være med far og gjete buskapen. Gutter skal være sterke og modige og mandige, jenter skal lære å oppfostre barn og ofre livet sitt til hjemmet. De som fra tidlig viser tegn på at de ikke ønsker å være en del av denne rollefordelingen, blir ofte utstøtt eller «justert». Å bryte ut av kjønnsrollemønstrene er «feil», «unaturlig» og ikke minst «uønsket». Som åpen, skeiv mann får Riccardo utallige historier om unge folk som blir fortalt at deres måte å elske på er «feil». At deres ønsker og behov er «morbide» og «perverse». At deres seksualitet og ikke minst identitet er «syk, naturstridig og anormal». – Den romersk-katolske kirken og høyrevridde militærdiktaturer har historisk sett skapt et fiendtlig klima for skeive i El Salvador. Kun nylig har det vært gjort forsøk på å skape et åpnere samfunn ved å gi rom for interesseorganisasjoner for kvinner, homoseksuelle og lesbiske. Vold på grunnlag av «feil» seksuell legning– og da spesielt mot transseksuelle – har vært dokumentert siden 80-tallet. Situasjonen var spesielt alvorlig under krigen da paramilitære dødsskvadroner systematisk torturerte og drepte skeive kvinner og menn.
Ekte menn – ekte kvinner
Etter fredstraktatene i El Salvador i 1992 ble Entre Amigos grunnlagt. Interesseorganisasjonen jobber for homofile og lesbiskes rettigheter, men driver også med hiv- og aidsarbeid. – I løpet av hele 90-tallet og fram til nå har det vært flere angrep på og drap av homofile. Elleve transseksuelle ble drept i 1998. Entre Amigos fikk bombetrusler i 1999 og lederen er blitt forsøkt kidnappet. «Sosial rensning», en arv etter dødsskvadronene, gjør åpenhet til litt av en utfordring for dagens salvadoranere. Salvadoranske kvinner er redde. Salvadoranske menn er redde. De er redde for å bryte ut av rollen – som «ekte menn» og «ekte kvinner». De er redde for å skille seg ut, for å bli støtt ut av sitt lokale miljø, for å bli latterliggjort – eller enda verre, stemplet. Derfor tør de ikke å bryte ut av mønsteret, mener Riccardo. Men heldigvis skjer det også noe positivt i dagens El Salvador.– I 2001 marsjerte over 900 mennesker i homotog gjennom hovedstaden og demonstrerte for et åpnere og mindre diskriminerende samfunn. Men det gjenstår veldig mye arbeid før homofile og lesbiske kan leve åpent. Et oppgjør mot kjønnsrollemønstrene innebærer en total forandring av forutinntatte meninger om mennesker som ønsker å leve på tvers av samfunnets normer. Og det er et stykke dit, slår Riccardo fast.
