Gjensyn med Berlin

Thomas Skaalvik er på et års rundreise i Europa med bobil med schäferen Hector som eneste reisefølge. Hver søndag skriver han reisebrev på Blikk Nett. Denne uka drar Hector på kaninjakt og Thomas treffer trollmannen Reinhart på sauna i Berlin. Grensen mellom Danmark og Tyskland nærmer seg. Jeg teller kilometerne til grenseovergangen. Sikkert en barnslig lek, men noe skal man ha å gjøre når motorveiene strekker seg milevis gjennom danske flate landskap. Det går fort, rasende fort. Bobilen slenger skarpt til side hver gang jeg passerer en av disse monstertrailerne, og får meg til å tviholde på rattet for å komme forbi. Det er med skrekkblandet fryd jeg når den tyske grensen. Underlig det der med grenser. Ikke er de spesielt synlige annet enn store tollboder og skilting som forteller om at man har kommet til et nytt land. Egentlig ikke noe spesielt i landskapet som skulle tilsi at her skal det være en grense. Men mentalt så skjer det et eller annet. Jeg ser på menneskene, lytter til språket, leter et det som er forskjellig fra Danmark og kjenner at jo, det å passere grenser gjør noe med meg. Jeg kjenner at en ny atmosfære siger innover. Og jeg undres om vi ikke alle har det litt sånn, når vi passerer våre egne grenser, oppsøker nye mennesker og miljøer. Ukjent, kanskje litt fremmedgjort, men samtidig spennende. I «Lykkeborg» Jeg er tro mot målet om ikke å ha noe spesielt mål å reise til. Ser på kartet og lar øynene vandre fra det ene stedsnavnet til det neste - Flensburg, Schleswig, Sylt og andre byer og dorfer. Og med ett ser jeg det. Stedet jeg skal til - Glücksburg. Aner ikke hvorfor, men navnet høres bare bare så gøy ut. Jeg smaker på navnet, lager det om til norsk, «Lykkeborg», og kjenner at jo, det må stemme. Glücksburg skal vise seg å være litt av et drømmested. Rolig, vakkert og rikt. Det ene palasset etter det andre med utsikt mot Danmark på den andre siden av fjorden. Høye gjerder med piggtrå, og iltre vakthunder som Hector så visst har lyst å vise hvem som er sterkest. «Ja, ja, deres ensomme majesteter», tenker jeg. Håper dere er like lykkelige som fasadene er vakre. Jeg har mine tvil. Men Glückburg har en annen og fin side. Små forretninger, restauranter, rosehaver og et sentralt slott. Perfekt for en homse på tur med sin hund og som lengter etter å ta inn den tyske landsbyånden, vel vitende om at her er det nok flere som er ute etter innholdet i lommeboken enn sjela mi. Jeg unngår de store motorveiene og dorfer meg fra sted til sted. Landskapet bølger seg stadig mer og mer. Fremdeles grønt over alt, med enkelte lønnetrær som ser ut til å stå i brann. Det er vakkkert og gir meg en landsens ro. Jeg kjenner at jeg er et hestehode foran høsten, men heller ikke mer. Fremdeles varmt på dagtid, men rått og kalt om natten. Drevet av kalde vinder fra nord beslutter jeg meg for å lunte videre til Berlin. Hector på kaninjakt Hector og jeg finner frem til byen Pløn på veien mot Berlin, med sitt vakre slott, trange gater og en innsjø som ligger der som en perle. Selvfølgelig omkranset av tyske bobilturister og andre farende fanter. Vi finner en hyggelig plass på et av stedets campingplasser i solnedgangen. Jeg synker ned med et glass rødvin og bare nyter roen som senker seg. Jeg dupper av litt, men våkner med til et helvetes oratorium av tyske banneord, skrik og skrål. Hector er borte, søkk borte! Utenfor bobilen står en gjeng tilårskomne tyskere og agerer, fekter og peker i alle retninger. Med ett går det opp for meg at stedet kryr av kaniner. Kaniner over alt. Tusenvis av dem. Jeg gjennomskuer Hectors plan med en gang; vent og se til Thomas slapper riktig godt av, snik deg langsomt ut av førersetet, ned på gulvet og simsalabim, ute av døren på kanintokt. Hector er avslørt, men kanskje litt i seneste laget! Jeg raser frem og tilbake på campingplassen, roper Hector i hytt og pine, skjeller ham ut og ber som et barn om at han skal komme tilbake. Om hverandre. Biff skal han også få. Han gjør ikke det sånn uten videre og skal vel ha full uttelling når han først skal gjøre litt ugagn. «Bank får han uasett, så ingen vits i å la moroa gå fra seg», tenker han vel. Jeg tyr til det siste våpenet jeg har. Roper ordet «hadet» som han avskyr som pesten i frykt for å bli forlatt av eieren. Og som troll ut av eske er han der. Med tunga slepende langs bakken og et innsmigrende blikk som ber om forlatelse kommer han småtuskende inn til meg. Trikset hans funker og jeg smelter. Idiot som jeg er, og det blir ikke bank. Vi sovner inn, og jeg lover Hector på tro og ære at han skal få være med på sykkelturer i Berlin og hilse på så mange puddeldamer som han bare vil når vi kommer til Berlin. Frau Knoblauch Metropolen stiger frem. Berlin. Navnet er ladet med kunstnere, kaféer, homser og lesber og en god dæsj faenskap. Jo, jeg kjenner det er godt å være tilbake i Berlin. Jeg oppsøker de gamle kneipene jeg frekventerte da jeg bodde her for noen år siden. De samme bartenderne er der og nikker gjenkjennende til meg. Noen flere rynker siden sist gang, men ellers alt ved det samme. Jeg tester tysken min, og til min store forundring later det til at de forstår meg. Jeg sender noen varme tanker til min tysklærerinne fra Kreutzberg. En branne av en lesbe, med hårbusker under armene og et strengt vesen. Hun var forresten fangevokter på si og hadde funnet sin tilkomne bak gitteret i et av byens anstalter. Men frøken Knoblau (som raskt ble til Knoblauch, altså Hvitløk, på grunn av en skarp umiskjennelig ånde), hadde en usedvanlig evne til å få meg til å bøye og radbrekke tyske substantiv og verb – genitiv, dativ, nominantiv og akkusativ. An, auf , hinter, über, unter osv. Jo, det sitter i hodet mitt ennå, og jeg er henne evig takknemlig for den tyske lærpisken hun hadde hengende bak døren i tilfelle jeg skulle vise antydninger til unnasluntring. Danke, danke, Frau Knoblauch! Men en ting er nå å ramse av seg tyske grammatikkregler og høflighetsfraser etter et par glass rødvin. Da går det jo som kjent alt lettere, og man er ikke langt unna å være verdensmester på de fleste språk. Inkludert kroppsspråket. Noe ganske annet er å inngå tekniske diskusjoner om adaptere til Propanflasken min. Å få tak i gass på tysk Jeg har nemlig gått tom for gass. Uten gass, ingen matlaging og kjølige øl fra kjøleskapet. Scheisse! Jeg kjører fra det ene stedet til det andre, på de mest bortgjemte verksteder, med tannlause fyrer, til bensinstasjoner som minner mer om lysende palasser enn noe annet. Men alle bare rister på hode og peker hånlig på propanflasken og lurer på hvor langt bak i leksa Norge er med slike utrusninger som vekker campingminner hos dem tilbake til for 20 år siden. Jeg gir ikke opp. Har jeg fått en idé om at noe funker, så skal det bare funke. Spør bare faren min om da jeg som syvåring plukket fra hverandre en klokke og skulle sette den sammen igjen. Han ristet bare oppgitt på hodet, men jeg ga meg ikke på tørre møkka. Klokken fungerte forresten aldri igjen. Men omsider dukker løsningen opp. I byens heller dårlige østre deler kjører jeg inn i bakgården til firmaet Propangas GmbH. Fyren som dukker opp er knakende kjekk og med en kropp som går de gamle statuene av Michelangelo en høy gang. Av en eller annen grunn fungerer ikke tysken min lenger! Jeg kjenner at hele hodet og kroppen nærmest sitrer, men munn og mæle har jeg mistet. Og det skal noe til for en ellers så snakkesalig fyr som meg. Han smiler bredt til meg, nærmest flørtende og ser intenst på meg med sine dype blå øyne. «Kann ich Ihnen helfen?», spør han med dyp og rolig stemme. Frekking tenker jeg, og du skulle bare visst hva som foregår på min indre kino akkurat nå, men etterhvert får jeg stotret frem noen gloser om propan og gass. «Kein Problem», sier han og svinger seg rundt med gassflasken og en sprettrompe som om livet bare skulle være en lek. Jeg utnytter tiden effektivt og ransaker hodet mitt for andre ting som muligens måtte være feil med gassanlegget og som absolutt må undersøkes her og nå. Helvete heller jeg kommer ikke på noe og må innse, med halen mellom beina, at slaget er tapt. Han blunker til meg i det jeg kjører og sier ”Auf wiedersehen!” Og jeg tenker at nettopp det hadde jeg ikke hatt noe i mot. Men gass har jeg i hvertfall fått. Riktig feil På det italienske bevertningsstedet med det originale navnet Pizza Ristorante sitter jeg og spiser meksikansk mat av alle ting. Ikke er den spesiell god, sikkert noe ferdiglaget som har fått en rask opptining i mikroovnen og servert som om den er laget med kjærlighet og omhu og av stedets gourmetkokk. Hele stedet er feil. All innredning i forskjellige nyanser fra mørk beige til mørkt brun. Madonnafigurer, spritflasker og plastikkblomster dekorert om hverandre uten hell. Det eimer gammelt av teppene og jeg tenker mitt. Den sicilianske kelneren med sitt gebrokne tysk gjør alt feil. Mister tallerkener, tar feil bestillinger, får ikke med seg bestillinger og snubler rundt i de altfor lange og tilsmussede kelnerbuksene sine med dertil hørende lefser av noen sko. Sjefen hundser ham, og det går opp for meg at jeg snart kan banne flytende på italiensk jeg også. Jeg elsker stedet, og kommer tilbake kveld etter kveld. Noe med at alt er så feil at det blir riktig. Jeg fordyper meg i Siegessäuele. Berlins gratisblad for homser og lesber. Naturligvis spekket av annonser for heller suspekte steder og aktiviteter, men la gå. Bladet gir grei og ryddig informasjon om hva som beveger seg og ikke beveger seg i Berlin akkurat nå. Jeg saumfarer bladet som om det skulle vært en fransk meny. Studerer annonser, adresser, bilder og lokkende tilbud. Jeg kliner til og legger meg på hjul og oppsøker Gate Sauna i Wilhelmstrasse 81. Godt innefor dørene åpner en ny verden seg. Dampende tyrksike bad, massasjerom, og menn i alle former og figurer. Noen i bevegelse rundt om i lokalene uten tilsynelatende mål og mening, andre dypt i de siste nyheter i Der Spiegel. Men stedet er rent og pent. Lekker innredning og god design. Fremstår nærmest som et respektabelt kurbad, men dog fordekt. Trollmann på sauna Jeg setter meg i baren og bestiller en øl. Sånn helt tilfeldig. Korte blikk møtes overalt. Diskret og upåtrengende. Jeg spiller med. Ubemerket setter en kar seg ved siden av meg. Jeg snur meg og havner rett inn i blikket på en type som kunne vært hentet ut av et glossy magasin fra USA. «Å dæven døtte!», tenker jeg. Here we go....Han betrakter meg, jeg betrakter ham. Jeg tenker gjennomtrent, vakker, maskulin. Hmmm. Skikkelig staute saker. Han presentere seg som Reinhart fra Hamburg med et forførerisk blikk. Reinhart ja sier jeg, og presenterer meg som Thomas fra Norwegen. Litt sånn famlende begynnelse, så jeg spør videre om hva denne karen bedriver i verden. «Trollmann», sier han. Og ganske overbevist om at jeg har tatt feil, spør jeg nok en gang om hva han mener. Jo Trollmann er han og legger i vei om esoteriske egenskaper og ferdigheter han besitter. Han forklarer meg inngående om min egen skytsengel og hvordan jeg skal komme i kontakt med barnet i meg selv, om tidligere liv, fremtidige liv sjelenens vandring. Om magiske øyeblikk, steder og ikke minst steiner som virker helende på auraen. Og som dypt troende hinduist og ikke minst kommunist, har han fått noen spesielle oppdrag her på denne kloden, og møtet vårt er slettes ikke tilfeldig. «Neivel», tenker jeg, og det går litt i krøss for meg der jeg sitter. Ikke helt slik jeg hadde forventet meg det, men typen er slettes ikke gal. Tvert imot, heller berlinsk. Han sykler med hjem til bobilen og gir meg en varm klem. Gir meg adressen sin og inviterer til middag et par dager senere. Jeg takker for tilbudet og slår til. Jeg forlater Berlin. Traffikken går langsomt og snegler seg forbi lyskryss etter lyskryss. Jeg titter ned på bilen ved siden av. I baksetet en søt liten jente med krøllete hår og oppstoppernese. Hun smiler og vinker til meg. Gjør grimaser og klemmer nesen flat mot bilvinduet. Jeg vinker og gjør noen abligøyer tilbake. Traffikken ruller sakte videre og jenta blåser dugg på vinduet og tegner et stort hjerte til meg og smiler igjen Vi kjører hver vår vei og jeg tenker: «Jo,Berlin har et stort hjerte». Hvis du vil skrive til Thomas, send en e-post til: tskaalvik@mac.com