Granada by night

Hver søndag skriver Thomas Skaavik på Blikk Nett om opplevelsene fra sin bobiltur i Europa, med hunden Hector som reisefølge. Men denne helga måtte Hector være alene hjemme i bobilen mens Thomas utforsket utelivet i Granada. Av og til må jeg ut og lufte meg. Og da mener jeg ikke med hunden min, Hector, som primus motor i skog og kratt. Det gjør jeg nok av uansett. Nei, jeg snakker om ut på byen i de sene nattetimer for å sjekke partyfaktor og svinge seg i baren og på dansegulvet. Litt av en jobb, gitt. Først skal jeg gjennom en lidefull prosess om jeg skal gidde eller ikke, for jeg vet sånn noenlunde hvordan formen dagen derpå blir. Ikke alltid like spennende. Og siden jeg er i Spania, så skal kart og adresser sankes inn og studeres nøye og omstendelig. Så dusjing, klesbytte, dobbeltsjekking i speilet, noe godlukt og så en gradvis oppbygging av stemningen til jeg sånn halvslurvete bestiller en taxi som aldri kommer. Det tar timer det der. Og hvordan komme seg hjem? Vel, det får bli opp til skjebnen. Mulig at du kjenner deg igjen. Nei, gamlefar, tenker jeg, kanskje best å bli hjemme og kose meg med Hector likevel. Men det gjør jeg altså ikke. Ut i Granadas homseliv bærer det. Hector er selvfølgelig rasende som en mops, og de kan være iltre nok de, og jeg lurer på når den kameraten skal lære at man ikke kan sitte barnevakt døgnet rundt. Det får da være grenser. Likevel et snev av dårlig samvittighet der jeg legger av gårde, men ingen tvil om at han er ekspert på akkurat det området. Utstyrt med partystemning, noen gode anvisninger fra min heterovenn Pedro, og forventninger om et yrende homseliv, finner jeg veien gjennom en labyrint av trange bakgater. Å joda, jeg har vært ute en vinternatt før, eller sommernatt her nå, så metodisk finner jeg fram. Litt krysspeiling, småviming hit og dit, og vips, så står jeg der foran løvens hule – Stengt og Nedlagt. For evig og alltid ser det ut til, med et trekkspill av nedrullet aluminumsforheng med grafitti på. Fin start det … Nå er det ikke akkurat noe nytt fenomen at homsesteder kommer og går. Du skal være rimelig oppdatert for å følge med i Oslo også. Og det er jeg ikke. Jeg falt nok av lasset for mange år siden. Joda, jeg vet at London Pub og muligens Potpurriet holder koken … Homser og lesber hver for seg, godt atskilt som herre- og damegarderober. Forresten et litt underlig fenomen det der med at homser og lesber har en tendens til å gå på hvert sitt sted. Ikke alltid regelen, men stemmer vel sånn noenlunde. Litt gjestevisitt frem og tilbake, men heller ikke noe mer. Klokka nærmer seg midnatt og etter møte med tre stengte dører, havner jeg på puben TicTac. Endelig et sted som er åpent og det koker sikkert med massevis av kjekke spanjoler av beste sort der inne. Ved siden av de lærpolstrede dørene en ringeklokke som snart åpner veien til det forgjettede land. Og inn bærer det gjennom noen irrganger og forheng av glassperlesnorer i alle regnbuens farger. Dundrende discomusikk av Abba. Dette lover bra! At jeg ikke ble så lenge på stedet kan vel ha sin forklaring. Jeg tro enten at det var den siste låten som ble spilt på den falleferdige jukeboksen, eller så gikk den i stykker. Shit, det samme. Det ble i hvert fall mutters stille i det jeg kom inn i lokalet. Skikkelig stille. Kjempegøy når alt som møter deg er tre par øyne som måler deg opp og ned som om du skulle komme fra en utenomgalaktisk planet. Den ene er bartenderen, som må ha stått der siden tidenes morgen, og to eldre kameratene på hjørnet som kunne vært hentet ned fra balkongen i Kermit The Frog. Fett. Kanskje ikke helt greia mi, men om du er på tur og vil oppleve en skikkelig nedtrykket, tom stemning, så kan jeg gi mine beste anbefalinger. Terningkast 6. Men listen over potensielle steder er så langt fra langt oppbrukt og jeg roter meg videre til stedet Six Colours litt over midnatt. Ungt, blandet og trendy. Men her begynner jeg faktisk å bli litt forvirret på om det i det hele tatt er et homsested. En helmix av superlekre jenter og gutter. Dressed to kill og fullt kjør. Ikke noe lusekoftefaktor her, nei. Og så helt feil kan jeg ikke ha tatt, for der får jeg med meg et par unge mannlige studenter som tutler med ett og annet i en mørkere del av lokalet. Men for sikkerhets skyld tar jeg kontakt med Dolores som sitter ved siden av meg i baren og sutter i seg den høye drinken med bær gjennom et langt sugerør og røyker en grønn More-sigarett. Ei dritlekker dame med aerodynamisk kropp og klær du neppe får kjøpt i Bogstadveien. Om det er et homsested? You bet, sier hun og setter de maskaratunge øynene på meg og kjører hele puppefatet opp i øya på meg så jeg skvetter til. Blir litt svett av slike fremstøt, jeg, og usikker på om akkurat det signalet var spesielt oppklarende der jeg omtrent ramler av barstolen, og er ikke så rent lite fiksert på de duvende melonene. Det er like før jeg begynner å stusse litt på hvor jeg selv står, men til alt hell stryker hun av gårde og finner ei rype og kliner i vei. Svar godt nok for meg det. Nå var ikke Dolores akkurat det jeg forbinder med ei lesbe, og så langt fra det jeg møtte på Potta i hine hårde dager, der jeg nærmest ble klubbet ned for å ha satt meg på feil plass. Men saken er den at det er drøssevis av dem her. Feminine, elegante og lekre. Farlig lekre. Og skal det fortsette slik, blir jeg nok nødt til å ta min egen legning opp til vurdering. Nei, det er kanskje ikke så dumt det der med litt todeling av homse og lesbesteder. Det gjør det litt enklere for gubber som meg å holde orden på ting. Som i gode gamle dager. Så på med busserullen og slagstøvler jenter, og hold dere på Potpurriet, eller hvor enn dere nå enn går. En slik utvikling kan vi slettes ikke se i Norge. Eller? Men ingen aften uten litt discoliv. Så litt forfjamset av Dolores kommer jeg meg videre til The Zoo. Etter beskrivelsen på internett, ett av de største og hippeste homsediskotekene i byen Granada. Vet ikke helt om jeg sklir helt inn, men det er da lov å prøve? Og tenkte jeg det ikke. Stengt med lås og slå. Begriper egentlig ikke hvorfor? Lørdag kveld, jeg passe fin i farta og alt mulig. Skulle vel ligge til rette for litt action da? Kanskje er det noen hemmelig ringeklokker eller noen andre signaler som skal til for å slippe inn i nattens buler? Jeg dundrer på døren uansett jeg. Kan jo ikke skade! Mulig at litt sesam, sesam vil gjøre trikset, og få den magiske døren opp. Og det gjør det. Og ut kommer en tyr av en dørvakt, som sikkert må ha deltatt i gladiatorenes tid, og ser truende ned på meg. Kanskje best å ta det litt rolig nå, tenker jeg fort, for jeg er ikke helt sikker på om jeg vil komme i noe klammeri, og slettes ikke med denne fyren. Og slettes ikke på denne tiden av døgnet. – Om det er stengt her, spør jeg pipende. – Hva mener du stengt, sier han spørrende. – Har bare ikke åpnet ennå. Vi begynner vel å sette dørene på gløtt sånn nærmere halv tre om det er noen som er kommet til den tid, da. Om du er heldig, kan hende du vil møte noen i 03.30-tiden. Du får finne veien tilbake til El Angelo Azul og vente et par timer til. – Par timer til? Men det er da vitterlig stengt, sier jeg. – No, no, senor. De åpnet vel ved ett tiden, eller noe sånt. – Hva med de andre stedene da? – Samme der. Har alltid vært åpne, de. Hasta luego, amigo! Klokken 05.00 begynner det å skje ting. Da strøymar de på som manna fra himmelen. Gudene vet hvorfra? Sprell opplagte som om det var den glade morgenstund. Og det er det jo. Bare det at jeg begynner å bli sliten av å ruge på barkrakken, og da hjelper det ikke særlig med dundrende technomusikk. Og så drikker de noen gruelige mengder disse spanjolene. Bøttevis, og på styrten. Fatter ikke hvordan de får i seg så store mengder, men det gjør de. Av vann. Godt, tenker jeg. Sporty av dagens ungdom som vil holde seg sunne og sexy. Men langsomt, langsomt, går det opp for meg at drivstoffet ikke nødvendigvis er en god gammaldags GT, som jeg selv sverger til. Noe med at de er litt vel for opplagte der de danser som insektsvermer på dansegulvet og hiver seg natten i vold. Om det er tidene som har forandret seg eller jeg som begynner å henge etter i faget, er jeg usikker på. Men én ting er i hvert fall sikkert: Skal du ut i Spania, er det best å skru klokken noen timer tilbake, som om du bodde på Bermudas eller noe. Da virker det nesten normalt. Bortsett fra at det er svært lite som minner om London Pub og Potta, da. Litt uskikker på om jeg følger helt med i timen, men det kan være det samme. Det blir uansett lenge, lenge til neste gang … Tror jeg. Hjem kommer man seg alltid. Om man er villig til å vente et par timer på en taxi som er nærmest umulig å oppdrive på en tidlig søndags morgen i Granada. Og det er jeg. Eller rettere sagt, alternativene er vel ikke så mange å avrunde en helaften på. Men artige krumspring blir det jo selv i en taxikø, men den storyen skal jeg ikke gå inn på her. Men om du ikke sier det til noen, så skal kan jeg vel si at kjedelig ble det ikke … Kanskje det beste med det hele, er å komme hjem. Og selvfølgelig står det en strålende opplagt Hector i døra som har sovet av seg sinnet sitt og tar meg logrende imot. Aner jeg en aldri så liten «ædda-bædda»-holdning fra ham, der han strekker på beina og bare er så megaklar for en lang tur på morgenkvisten? Kjempekult det, når du ser mannen med ljåen og drømmer om puta. At jeg aldri lærer. Hilsen Thomas Har du lyst å sende Thomas en e-post kan han nås på: tskaalvik@mac.com