Ikonet Joe Dallesandro

Andy Warhol gjorde han berømt. Lou Reed sang om han. Kroppen ga han evig legendestatus som sexsymbol. I kveld viser Skeive filmer dokumentaren «Little Joe». Den åpent biseksuelle skuespilleren Joe Dallesandro har oppnådd legendestatus takket være at han i 1967 ruslet inn på settet til innspillingen av filmen «The Loves of Odine» og møtte popkunstkongen Andy Warhol og regissør Paul Morrissey. Han ble øyeblikkelig tilbudt en rolle i filmen. Warhol sa senere: «I filmene mine er alle forelsket i Joe Dallesandro.»I tenårene forsørget Dallesandro seg som prostituert og senere som nakenmodell, blant annet i magasinet Athletic Model Guild. Før debuten i «The Loves of Odine» skal Dallesandro også ha spilt inn minst en homopornofilm. Om denne erfaringen har han senere sagt: «Min tid som prostituert handlet om å ta vare på meg selv. Det å ha møtt sånne mennesker var med på å roe meg ned. De viste meg andre sider ved livet, og jeg mener selv at det var med på å utvide horisonten og livserfaringene mine … Jeg skjønte senere at det var en farsfigur jeg lette etter, en som kunne elske meg.»Som Warhols nye superstjerne ble Dallesandro kjent gjennom filmene «Lonesome Cowboys» (1968) og «Trash» (1968) før han for alvor tok av i hovedrollen som prostituert i «Flesh» (1979). Takket være Dallesandros kropp og utstråling fikk filmen også et større publikum utenfor undergrunnsscenen og oppnådde også internasjonal suksess. Homomiljøet hadde lenge hatt et begjærlig forhold til stjernen, men snart ville alle ha en bit av han. Joe Dallesandro havnet blant annet på Rolling Stones’ albumcover «Sticky Fingers» (1971). Det vil si, bare underlivet hans, eller rettere sagt, bulen. Selv karakteriserte han Warhols valg av akkurat dette bildet som en tilfeldighet: «Andy trakk bildet ut av en haug med kasserte fotografier. Han valgte det ikke på grunn av design eller noe sånt, det var bare det første han fant som passet til det han hadde tenkt seg.» Og det var ikke småtterier Warhol hadde tenkt seg. «Sticky Fingers»-albumet ble nemlig solgt med en ekte glidelås som kunne åpnes … Mange andre artister har også vært med på å gjøre homoikonet udødelig. I 1972 sang selveste Lou Reed om Dallesandro i låta «Walk on the Wild Side»: «Little joe never once gave it away/Everybody had to pay and pay/A hustle here and a hustle there/New york city is the place where they said/Hey babe, take a walk on the wild side.» Senere dukket Dallesandros nakne kropp også opp på debutplata til The Smiths fra 1984. I tillegg fikk norske Briskeby en hit med låta «Joe Dallesandro» i 2005.Bortsett fra filming og idoldyrkelse var han travelt opptatt med å være ektemann og pappa og jobbet som altmuligmann i Factory-studioet. Det var en kabal som sjelden gikk opp. Bedre ble det ikke da trilogien til Warhol og Morrissey ble fullendt med filmen «Heat» i 1972 og Dallesandro la ut på Europa-turné der han ble behandlet som en stor stjerne.Dallesandro hadde etter hvert gått lei hele Warhol-sirkuset. Han valgte å «hoppe av» og takket ja til filmroller i Frankrike og Italia. Europaoppholdet resulterte i hele 18 spillefilmer. På begynnelsen av 80-tallet returnerte han til USA. I dag bor han i Hollywood der han driver et hotell og bor sammen med katta Booky. I februar hadde dokumentarfilmen om hans liv, «Little Joe», laget av adoptivdatteren hans, premiere. Den ble også vist under Skeive filmer i september. Her får publikum hans versjon av karrieren fra Factory-perioden til Europa-suksessen. Han tar også et oppgjør med Lou Reed som under en konsert i 1978 kom med lite flatterende karakteristikker av homoikonet, som også kan høres på livealbumet «Take No Prisoners», blant annet: «Little Joe var en idiot (…) Når du snakker med han skjønner du at han har IQ som en 12-åring.»Men det finnes andre storheter som har helt andre vurderinger av ikonet: «En vidunderlig skuespiller som for alltid forandret mannlig seksualitet på lerretet,» var dommen kongen av trash, John Waters, ga Joe Dallesandro. Og i februar i år ble han hedret med en ærespris ved Teddy-prisutdelingen under filmfestivalen i Berlin. I begrunnelsen fra juryen het det: «Dallesandro var ikke bare den vakreste mannen fra sin generasjon, han blottla hele sin erotiske appell med det mål for øye å bli objektifisert. Han har en fysisk framtoning man aldri blir lei av å betrakte. Det gjelder både filmene og fotografiene – og for både menn og kvinner.»«Little Joe»Lørdag 26. september kl 23, TancredMandag 28. september kl 20, LillebilCinemateket, Filmens Hus, Dronningens gate 16