Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

I den senere tid har flere personer fra det skeive miljøet stått åpent frem som nevrodivergente og satt søkelys på nevrodivergens fra et innsideperspektiv.

Suzann Boutera Gaber holdt appell på Eidsvolls plass 8. mars i år, der hun fokuserte på nevrodivergente kvinner. Elan Morgan og Mika har i podkasten Kinkkast snakket om å være nevrodivergent og kinky, og Paul Omar Lervåg har diskutert autisters opplevelse av (manglende) tilhørighet og inkludering i det skeive miljøet i kronikkform.

Gjennom en rekke forskningsstudier er det blitt tydelig at det er stor overlapp mellom ulike former for nevrodivergens og ulike former for skeivhet, selv om årsakene til dette fremdeles er uklare.

Autismemåned

Det er april, og i anledning verdens autismemåned vil jeg dele noen tanker rundt mine egne opplevelser som autistisk transkvinne i det norske skeive miljøet, og rundt det økende fokuset på nevrodivergens i skeiv sammenheng mer generelt.

I november 2017 begynte en enorm omstillingsprosess i livet mitt. Det var nemlig da jeg forstod – og innrømmet for meg selv – at jeg er kvinne.

Fordi kjønnstransisjonsprosessen tok så mye oppmerksomhet og berørte så mange sider av livet, og fordi det tok lang tid før jeg kunne «passere» som cis, ble jeg vant til å tenke på trans-identiteten som den primære annerledesheten jeg hadde med meg, kanskje til og med den eneste annerledesheten som virkelig påvirket meg i møte med andre mennesker.

Denne opplevelsen ble styrket av de omfattende privilegiene jeg opplevde som hvit i Sør-Afrika, der jeg levde mine første tre år som åpen transkvinne, og ikke minst av den stadig økende oppmerksomheten rundt transtematikk i media.

Det var først i 2022, etter utredning hos psykolog hjemme i Norge, at jeg ble diagnostisert som autist.

(Jeg vil understreke at jeg selvsagt anerkjenner at ikke alle har ønske om eller mulighet til å skaffe seg en formell diagnose, og jeg anerkjenner selvdiagnostiserte autister som ekte og gyldige.)

Å finne seg selv på nytt

Å finne seg selv som trans innebærer å bli kjent med seg selv på nytt og se tilbake på sitt eget liv gjennom nye briller. Følelser og impulser man kanskje ikke helt skjønte tidligere, begynner å gi mening, og man forstår seg selv bedre.

Det er på samme måte med autisme og andre former for nevrodivergens.

For meg har autismediagnosen vært begynnelsen på en helt ny introspeksjonsreise som går like dypt som den som handlet om kjønnsidentitet. Jeg ser tilbake på barndommen, oppveksten og voksenlivet, og kan følge autismen som en rød tråd helt fra start på godt og vondt.

Det er en rød tråd som har formet veldig mange av menneskemøtene og livserfaringene mine, og som for min del eksisterer ved siden av, og uavhengig av, kjønnsinkongruensen.

Autisme er en nevrologisk variasjon, en annerledeshet i måten hjernen er koblet sammen på, som «kjennetegnes av kvalitative avvik i forhold til: (1) gjensidig sosial interaksjon, (2) kommunikasjon og språk, og (3) et begrenset og repeterende mønster av aktiviteter og interesser.».

Det kalles gjerne en gjennomgripende tilstand, som betyr at autismen påvirker alle sider av livet. Paul Omar Lervåg har skrevet godt om autisters utfordringer, både generelt og i en spesifikt skeiv sammenheng.

Håpet er det viktigste vi har

Defaitisme – troen på at kampen uansett er tapt – er håpets verste fiende, og derfor et alvorlig hinder for vår egen skeive frihetskamp, skriver Miriam Aurora Hammeren Pedersen i denne kronikken.

Hverdagsstresset jeg kjenner på i livet mitt i dag handler ikke bare om å bli lest og sett som kvinne; det handler like mye om en konstant balansegang rundt hvordan jeg skal uttrykke den autistiske personligheten min.

Maskering

Gjennom det meste av livet mitt har jeg, bevisst og ubevisst, forsøkt å holde autistiske adferds- og kommunikasjonsmønstre i sjakk slik at folk ikke mistolker meg som vrang, uinteressert, usympatisk eller rett og slett rar.

Dette kalles maskering. Nettopp maskeringen er nok mye av grunnen til at det tok så lang tid før jeg selv fikk autismediagnosen, og slik er det også for mange andre, særlig blant kvinner og alle typer transpersoner.

Å maskere krever mye energi og fokus, og for min del betyr det at jeg ikke alltid orker å gjøre noe særlig annet etter jobb enn å slappe av hjemme.

Derfor er jeg for eksempel sjelden å se på skeive utesteder. Masken kan også glippe; jeg klarer for eksempel ikke alltid å holde øyekontakt, og jeg må noen ganger ta pauser når jeg befinner meg i intense sosiale settinger.

Siden jeg fikk diagnosen har jeg kjent på et stadig sterkere ønske om å avmaskere, i alle fall til en viss grad, slik at jeg kan gi et riktigere inntrykk av meg selv og samtidig få mer overskudd til andre ting.

Maskeringen er imidlertid blitt en vane, og det å tørre å legge fra seg masken, senke skuldrene og vise mer av mitt ufiltrerte selv (for flere enn de aller nærmeste familiemedlemmene, vennene og kollegene mine) er om mulig enda mer utfordrende enn det har vært å lære å navigere den sosiale rollen som kvinne.

Paul Omar Lervåg skriver at «det skeive miljøet på mange måter er orientert rundt tatt-for-gittheter som er tilpasset allisten, og som på mange måter kan virke fremmedgjørende for de av oss som er autister». Dette er et utsagn jeg stiller meg bak.

På samme måte som vi snakker om heteronormativitet og cisnormativitet kan vi også snakke om nevronormativitet altså at nevrotypikere og nevrotypiske væremåter er normen alle må forholde seg til, mens avvik fra normen stigmatiseres.

Jeg vil påstå at samfunnet vårt, inkludert det skeive miljøet, er grunnleggende nevronormativt.

Nevronormativiteten, og mangelen på forståelse og tilrettelegging for nevrodivergentes behov, er en viktig grunn til at jeg har trukket meg ut av de mer direkte formene for skeiv aktivisme.

En aktivistkultur der det forventes at man jobber på til man møter veggen, er usunn for oss alle.

Det kan imidlertid oppleves enda verre for de av oss som er nevrodivergente, som ikke nødvendigvis har de samme energireservene som andre, og som i tillegg brenner mye av det vi har av overskudd på å navigere i et nevronormativt samfunn.

Og når jeg – en person med høy utdannelse og en stabil tilværelse, som jobber i den skeive bevegelsen og har et stort nettverk i miljøet – opplever skeiv aktivisme som i overkant krevende, kan man tenke seg hvor slitsomt det kan være for folk som har færre ressurser å trekke på, eller flere/større tilretteleggingsbehov enn meg.

Det er generelt problematisk at skeive flerminoritetspersoner skal føle seg nødt til å underspille eller legge skjul på viktige deler av sin identitet også i skeiv sammenheng. Dette gjelder også oss autister og andre nevrodivergente, når det kommer til det presset mange av oss opplever – både direkte og indirekte fra samfunnet rundt oss, og fra oss selv – om å maskere grunnleggende sider ved oss selv for å passe inn.

Lervåg ber allistiske skeive om å gi autister sosial avlastning i hverdagen, og forsøke å unngå å tolke autistisk kommunikasjonsstil som frekk eller slem. Han tar til orde for å forstå autisters væremåte som en kulturforskjell, noe jeg synes er en god sammenligning, og det er heller ikke første gang denne sammenligningen er blitt gjort.

 Å ramme det inn på denne måten tydeliggjør at ansvaret for inkludering ikke ligger på minoritetens skuldre alene, men at majoriteten – i dette tilfellet allistiske skeive, og nevrotypiske skeive mer generelt – også sitter med et ansvar for å invitere inn og skape trygge rammer, på samme måte som i kulturell inkludering.

En slik forståelse kan være en fruktbar innfallsvinkel til å utfordre nevronormen og åpne opp for et større mangfold også når det gjelder nevrologi.

Det finnes mange eksempler man kan bruke for å illustrere «kulturforskjellen» mellom autister og allister, og mellom nevrodivergente og nevrotypikere.

Tenk normkritisk

Vi blir for eksempel ofte fortalt, direkte og indirekte, at skeiv kultur er sprudlende, utadvendt, dansende, høylytt og hardtslående. Det er ikke feil.

Men vi må ikke glemme at den skeive befolkningen også omfatter oss som kan bli overveldet av sanseinntrykk, eller som kan oppleve det vanskelig å navigere det sosiale rommet på en fest eller på en klubb.

Det kan være lurt å tenke normkritisk og spørre seg hvordan man kan utvide det skeive normalitetsrommet på en måte som gjør at også vi kan ta del i skeiv kultur og, på vår egen måte, bidra til å videreutvikle den.

Den gode nyheten er at det ikke nødvendigvis skal så mye til å skape inkludering i praksis. I Pride Park under Oslo Pride 2023 var det satt opp et sensorisk pausetelt i regi av NHFU, Unge funksjonshemmede og daværende skeivt nettverk i NHF (nå Landsforeningen for skeive funkiser).

Jeg ble ikke værende i parken lenge nok til å behøve teltet selv, men bare det å vite at teltet fantes, føltes i seg selv som en lettelse. Her var det et sted jeg kunne gå for å ta av meg masken helt.

Å se teltet var som å bli fortalt at Pride Park var et sted der jeg fikk lov til å være hele meg: Trans-delen og den lesbiske delen og den kinky delen, men også autist-delen og alt det andre som utgjør meg som menneske.

Jeg følte meg sett og inkludert, ikke bare i parken på Kontraskjæret, men i det skeive fellesskapet og den skeive kulturen i vid forstand.

Teltet i Pride Park var kanskje et lite steg, men det var et steg på riktig vei.

Med litt kunnskap kommer man langt. Kunnskap om hva autisme og nevrodivergens er, hva maskering innebærer, og hvilke nevronormative antagelser som ligger til grunn for måten vi gjør ting på i det skeive miljøet. Slik kunnskap får man først og fremst gjennom å lytte til de av oss som vet hvor skoen trykker.

Optimist

De sentrale norske skeive organisasjonene har begynt å ta nevrodivergens mer på alvor, og enkelte av dem har til og med vedtatt tematikken inn i arbeidsprogrammene sine. Landsforeningen for skeive funkiser, som ble stiftet høsten 2023, har naturligvis nevrodivergens som ett av sine fokusområder.

Nevromangfoldsmiljøet har på sin side løftet skeive saker i mange sammenhenger.

Representanter for organisasjonen Nevromangfold Norge, inkludert meg selv, har for eksempel skrevet om interseksjonen mellom skeivhet og nevrodivergens ved flere anledninger, og den nystiftede Autistforeningen (som ikke må forveksles med Autismeforeningen) har også mye fokus på seksualitet og kjønn. Av enkeltpersoner vil jeg løfte frem Vesle Krey, som er en av de som har skrevet mest om skeivhet fra et nevromangfoldsperspektiv i norsk sammenheng.

Vi er langt fra mål ennå, men jeg er optimist. Jeg håper – og tror! – at utviklingen vil fortsette i retning av mer kunnskap, mer synlighet, mer aksept og mer stolthet.

Vi autister, og nevrodivergente generelt, er stort sett bra folk med gode intensjoner. Vi er et mangfold av sammensatte individer med varierte bakgrunner, personligheter og interesser, og med mye verdifullt å dele.

Vi er verdt å bli kjent med, slik vi faktisk er, og vi har våre egne styrker som vi kan bruke til å gjøre det skeive fellesskapet enda litt finere og mer romslig for oss alle.