De første dagene av et nytt år er en tid for refleksjon om fortid og fremtid.

For ganske nøyaktig ett år siden, 2. januar 2022, publiserte jeg en kronikk hos det feministiske bloggkollektivet Maddam med tittelen «Et nytt år, en ny morgen». I kronikken gikk jeg gjennom seirene som er blitt vunnet i transfolks rettighetskamp i senere tid. Det var en tekst som var ment å gi oss transpersoner velbegrunnet motivasjon til videre kamp, og ikke minst til å fortsette å leve og ta plass som de vi er.

Jeg tror de fleste skeive i Norge kan være enige om at året vi har lagt bak oss i mellomtiden, et år som ironisk nok var ment å være et skeivt festår, ikke ble som vi hadde håpet.

En brytningstid

HKS-skandalen, pengestøtte-fadesen rundt musikalen «Jenter som oss», tilsynssaken mot Esben Esther Pirelli Benestad, feilinformasjonen og konspirasjonsteoriene om skeiv tematikk hos visse mediekanaler, den internasjonale uthengingen av en navngitt norsk transperson, og ikke minst terroranslaget under Oslo Pride, som traumatiserte hele det skeive miljøet – ja, 2022 kan lett fremstå som en eneste lang liste over triste begivenheter i den skeive sfæren, kanskje spesielt for de av oss som ikke er cis.

Les også:

Disse nyhetene fikk mest oppmerksomhet i 2022

Til tross for dette står jeg fremdeles ved det jeg har sagt tidligere: Vi transpersoner har vunnet mange kamper. Vi er ikke i mål, men vi har gått fremover. Vi lever i en brytningstid, og jeg velger å tro at det kommer til å ende godt – at vi sakte men sikkert er i ferd med å lykkes i kampen for å bli sett som mennesker, og på sikt få en likeverdig plass i samfunnet.

– Motstanderne våre føler seg truet

Jeg har kjent på mye frustrasjon og maktesløshet i løpet av det siste året, og de som kjenner meg personlig har sett meg både sint og fortvilet. Likevel har jeg aldri mistet håpet av syne.

Jeg tror helt oppriktig at grunnen til at vi møter ekstra hard motbør akkurat nå, er fordi motstanderne våre føler seg reelt truet. Derfor setter de alle kluter til, og derfor er det nettopp nå vi må holde ekstra godt fast ved det vi tror på, og ikke gi opp. Antiliberale bevegelser rotter seg sammen for å kneble og knuse oss, men om vi fortsetter å holde sammen, ta vare på hverandre og stå støtt i vår egen identitet, vil de aldri bli sterke nok til å ta oss helt og holdent.

Vi er her fortsatt, til tross for alt som har skjedd i 2022. Og vi vil være her om ett år, og om ti, og om hundre.

Fra dysfori til eufori

Årets juleferie tilbrakte jeg i Cape Town i Sør-Afrika, mitt andre hjem, byen hvor jeg bodde i tre år mens jeg gjennomførte doktorgrad i sosialantropologi. I denne perioden var jeg tidlig i kjønnstransisjonsprosessen, og opplevde mange utfordringer knyttet til livet som synlig transkvinne. Det var på mange måter en hard tid, til tross for all støtten jeg fikk av familie og venner og kjæreste, og hverdagslivet ute blant folk var ofte preget av utidige kommentarer og aggressiv feilkjønning.

Meninger

– På tide å rope varsko om angrep på transpersoner i USA

Å komme tilbake til Cape Town nå – etter et altfor langt ufrivillig fravær knyttet til Covid-pandemien – var noe helt annet. Jeg tror fremdeles jeg er en synlig transperson, i alle fall for folk som vet hva de skal se og lytte etter, men likevel ble jeg knapt feilkjønnet en eneste gang.

Ikke én gang ble jeg sett rart på av folk på gaten. Ikke én gang var det noen som lo av meg når jeg gikk forbi, og jeg fikk ikke en eneste kommentar på utseendet eller uttrykket mitt. I stedet ble jeg sett og anerkjent som meg selv. Den gamle dysforien ble forvandlet til eufori. Jeg kunne fokusere på å ha det hyggelig med gamle venner. Jeg kunne snakke med fremmede mennesker og være sosial uten å kjenne frykt. Jeg kunne slappe av, puste, være.

– Det finnes faktisk godhet og aksept

Dette er en liten historie i den store sammenhengen, og en historie som kanskje sier mer om mine privilegier enn noe annet, men det er en opplevelse som har satt seg og som betyr mye for meg, nettopp på grunn av den sterke og positive kontrasten til tidligere erfaringer.

Det finnes faktisk ro, det finnes faktisk trygghet, det finnes faktisk mellommenneskelig godhet og aksept, og en hard situasjon kan faktisk forandres til noe fint. Min opplevelse i julen er slik vi alle sammen fortjener å ha det, over alt, hele tiden. På dårlige dager kan det føles som at man lengter til en annen verden, men en annen og bedre verden er faktisk mulig.

Vi trenger alle å bli minnet på dette med jevne mellomrom. Jeg fikk min påminnelse i Cape Town, og denne teksten er min påminnelse til dere.

La oss fortsette å leve. La oss blomstre så godt vi kan i et år som forhåpentligvis blir bedre enn det forrige. Og la oss finne styrke der vi kan, ikke minst i de tingene hver og en av oss opplever i vår egen hverdag – de små men likevel store tingene som gir oss motivasjon til å gå et skritt videre, de små men likevel store tingene som gir godfølelse i magen og blåser mørke skyer bort.

Jeg ønsker alle et godt nytt år. Selv går jeg 2023 i møte med eufori og håp.