Meninger
Pride i nord trenger samarbeid – ikke maktkamp
– Det er grunn til bekymring når konflikten mellom FRI og Arctic Pride nå eskalerer i offentlighet, skriver lederne i Harstad og Alta Pride.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Pride-bevegelsen i Nord-Norge er liten. Nettopp derfor er samarbeid avgjørende.
Når konfliktene nå rundt Arctic Pride fyller spalter og kommentarfelt, er det ikke bare én festival i Tromsø som berøres. Det påvirker hele nettverket av Pride-arrangører i nord.
De siste månedene har konflikten mellom Arctic Pride og FRI vært gjenstand for flere medieoppslag og debattinnlegg.
Uenighetene har handlet om organisering, styring og framtidig tilknytning til FRI. Det som skulle være en diskusjon om organisasjonsform, har utviklet seg til en konflikt som nå preger offentligheten.
Det er bekymringsfullt.
For Pride-arbeidet i Nord-Norge er i stor grad bygget på samarbeid mellom små miljøer. Festivalene i Harstad, Alta og Tromsø står ikke alene – de er del av et uformelt nettverk hvor erfaringer, kompetanse og ressurser deles.
Når en liten Pride-festival i nord skal arrangeres, skjer det ofte med et begrenset antall frivillige. Da blir det avgjørende at vi kan hente råd og støtte fra andre.
Hvordan organiserer man sikkerhet rundt en parade? Hvordan skaffer man finansiering? Hvordan håndterer man hets og motstand?
Slike spørsmål løses best i fellesskap.
I dette arbeidet har Arctic Pride spilt en nøkkelrolle.
Festivalen i Tromsø har i praksis fungert som et samlingspunkt for Pride-miljøene i nord.
Ikke som en styrende aktør, men som et naturlig kompetansemiljø – et sted hvor erfaringer deles og nye samarbeid oppstår.
Dette samarbeidet har imidlertid også vært personavhengig.
Mye av nettverket mellom Pride-festivalene i nord har blitt holdt sammen av relasjoner og tillit mellom mennesker.
Særlig har daglig leder i Arctic Pride vært et viktig bindeledd – en som har sett hele landsdelen, ikke bare én festival.
Gjennom dialog, koordinering og vilje til samarbeid har det blitt bygget bro mellom Pride-miljøer i ulike deler av Nord-Norge.
Det er slike relasjoner som gjør at Pride faktisk kan gjennomføres i små lokalsamfunn.
Derfor er det grunn til bekymring når konflikten mellom FRI og Arctic Pride nå eskalerer i offentligheten.
Når uenigheter om organisasjonsform utvikler seg til maktkamp og offentlig støy, risikerer man å svekke det samarbeidet som er bygget opp over tid.
Flere mindre Pride-arrangører i landsdelen opplever også at måten konflikten er håndtert på har skapt usikkerhet i samarbeidet.
For oss framstår det i dag som mer risikofylt å samhandle med FRI Troms og Finnmark og Arctic Pride, slik prosessen rundt Arctic Pride har utviklet seg.
I små miljøer tåler vi dårlig langvarige konflikter.
Det er også viktig å understreke at mange Pride-arrangører i nord ønsker fortsatt å være selvstendige og lokalt forankret.
Lokale Pride-festivaler må kunne organiseres på en måte som fungerer i deres egne lokalsamfunn.
Uavhengighet betyr ikke mangel på samarbeid – tvert imot. Det betyr at samarbeid skjer fordi man ønsker det, ikke fordi det styres ovenfra.
Når Arctic Pride har ønsket en tydeligere selvstendig organisering, er det derfor lett å forstå at dette også handler om handlingsrom og lokal styring.
Pride i nord trenger sterke samarbeidspartnere – ikke nye konflikter.
Det vi trenger nå er ro rundt Pride-arbeidet i nord. Vi trenger fokus på det som faktisk betyr noe: å skape trygge møteplasser, synlighet og fellesskap for skeive mennesker i hele landsdelen.
For Pride handler ikke først og fremst om organisasjonsstruktur.
Det handler om mennesker.
Om ungdom som trenger å se at de ikke er alene.
Om voksne som endelig tør å være åpne.
Om lokalsamfunn som blir litt mer inkluderende.
Det arbeidet blir ikke sterkere av maktkamp.
Pride i nord har alltid vært bygget på samarbeid, tillit og vilje til å løfte hverandre. Det må også være retningen videre.
