Gud elsker deg hvis …

PDETTE SKJER 20 ÅR etter at Norsk Psykiatrisk Forening slo fast at homofili ikke er sykdom, og ikke kan være gjenstand for behandling. Men i KrFs virkelighetsoppfatning er forslaget om et forbud mot «helbredelse» av friske mennesker, blitt til en trussel mot religions- og ytringsfriheten. I partiledelsens øyne er vi homofile evige syndere som aldri burde fått retten til å gifte oss og få barn.

I dette nummeret har Blikk intervjuet «Christian». Han er vokst opp i en pietistisk og bokstavtro familie der «alt» var forbudt; tv, film, kino og moderne musikk. Hans kristne foreldre hadde også vanskelig for å vise barna sine omsorg og nærhet.

For «Christian» ble mangelen på glede og kjærlighet i oppveksten til et brennende ønske om å leve «etter Guds ord» i et heterofilt monogamt ekteskap. I 20 år oppsøkte han hjelp i diverse trossamfunn til å kvitte seg med «sine skamfulle lyster».

Tusenvis av timer med samtaler der reorientering til heterofili var målet, brakte ham ikke nærmere ønsket sitt. Heller ingen av de andre i terapitimene han fortsatt har kontakt med, sier at de ble endret.

KONVERTERINGSTERAPI, homoterapi, reorientering og konversjonsterapi, er ulike navn på «behandling» trossamfunn kan utsette homonofile og transpersoner for etter dagens norske lov. Ingen forskning bekrefter at terapien virker, tvert imot er den assosiert med høyere risiko for depresjoner og selvmordsforsøk.

Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne har foreslått at disse overgrepene skal forbys. Men Solberg-regjeringa har bestemt seg for å utrede hva et eventuelt forbud vil innebære først – minus KrF som verken vil utrede og eller forby. Partiet mener at staten ikke skal gripe inn i trossamfunns måte å praktisere troen på.

Hadde Ap og MDGs forslag blitt vedtatt av Stortinget, ville utredningen skjedd i etterkant. Men nå som tre av fire regjeringspartier vil ha en utredning, vet vi ikke om eller når vi får et forbud, eller hva et utredet forslag til eventuelt forbud vil inneholde.

Trosfriheten har det siste tiåret blitt tilkjent forkjørsrett når friheten til ikke å bli diskriminert på grunn av seksuell orientering/kjønnsidentitet og religionsfrihet skal veies mot hverandre. Slik det nettopp skjedde i New Zealand.

Der la justiskomiteen fram sin innstilling om homoterapi nå i oktober, og frarådet statsminister Jacinda Ardern å innføre et forbud av hensyn til religions- og ytringsfriheten. Komiteen anbefalte å utrede for å sikre de religiøses rettigheter. Slik det nå skjer i Norge.

FÅ SAMFUNNSGRUPPER har vel bidratt mer til de troendes ytringsfrihet enn det vi har. Og det bare i kraft av vår blotte eksistens. Skeive har rollen som selveste lakmustesten på om Norge har «nok ubegrenset» ytringsfrihet, som er idealet i et demokrati der majoriteten selv ikke må ofre noe for den.

Vi kan forsikre om at den religiøse ytringsfriheten var tilstede da Enevald Flåten, leder av menigheten Levende Ord Bibelsenter, i et tv-sendt vekkelsesmøte i 1999 sa at «grisene vet bedre, kaninene vet bedre» om homofile i partnerskap.

Ytringsfriheten ble heller ikke satt til side til fordel for skeives «krenkelsesiver» da Jan Aage Torp i 2005 gikk ut og støttet pastor Åke Green, som kalte homofili for «en kreftsvulst på samfunnet».

Og siden har vi sørget for at både filosofen Nina Karin Monsen, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottosen og Øivind Benestad fra stiftelsen MorFarBarn, har fått bruke utestemmen i det offentlige rom. De evige temaene deres har paradoksalt nok vært det syndefulle ved homofil kjærlighet i en verden der alt går til helvete på grunn av krig, klimakrise og fattigdom.

Skeive har aldri krevd at staten skal innskrenke religionsfriheten til guds ulike, og noen ganger rape gale, sendebud på jorda. Når religiøses selvpålagte oppgaver viser seg å være plaging av homofile, så har vi brukt ytrings- friheten til å kjempe imot deres diskriminering, og å jobbe politisk for blant annet å redde unge fra selvforakt, selvmord og skam.

SKEIVE ER IKKE UTE etter å fjerne troendes ytrings- eller religionsfrihet. Vi ønsker et stortingsvedtak om å stoppe overgrep som blir begått i guds navn, enten det er i frikirkemenigheten, moskeen eller i kirka. De fleste politikere støtter målet, men frykten for å tråkke på de troendes tær vant debatten om den mest effektive veien dit går via en utredning eller et lovforbud først.

Religiøse som møter deg med at «gud elsker deg, hvis du bare forstår selv at du må slutte å være den du er», er dermed fredet i sin gjerning en god stund til. Kristne som under sjelesorgsamtaler subtilt presser unge homofile til å avstå fra å leve ut sine følelser, eller muslimer som tvinger sine homofile barn til å gifte seg heterofilt, er eksempler på slike religiøse overgrep.

Det paradoksale er at det siste allerede er straffbart ifølge norsk lov, det første kunne blitt det i desember.