Meninger
– Jeg griner fortsatt når jeg tenker på det
Tidligere kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum skriver om vedtaket om likekjønnet vigsel i Den norske kirke. 10 år etter.
Innlegget ble først publisert i Vårt Land. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Jeg husker det godt. Den intense gleden. Lettelsen. Men også ansvaret.
Jeg visste hvor mye det var å ta tak i. Og hvor mye skade kirkens diskriminering hadde påført mennesker. Fordi de ønsket å love hverandre troskap for Guds ansikt og i menneskers nærvær.
Kirken har bidratt til å øke menneskers skam, når den kalte deres kjærlighet for synd.
Jeg så mennesker i knestående etter ikke å ha fått jobb eller ikke kunne gifte seg med den de elsket. Jeg så hva som skjer når man opplever av Gud snur ryggen til en. Det bryter virkelig på dypt vann.
Kirken har bidratt til å øke menneskers skam, når den kalte deres kjærlighet for synd.
Men også fordi dette kjentes ekstra ille, FORDI det var kirken. Fordi Paulus sier i romerbrevet at vi har en Gud som ikke gjør forskjell på folk.
Når kirken da faktisk stenger døren for deg, fordi du er den du er og elsker den du elsker, da blir det ekstra ille.
Nå skulle vi endelig gjøre noe med det!
Over ¾ av Kirkemøtets medlemmer stemte for forslaget.
Det var viktig at det ikke bare var vedtatt med et knapt flertall. Fordi det viktigste var det som skjedde ETTER at vedtaket var gjort.
Først skulle det lages en vigselsliturgi som skulle kunne brukes av alle par, både likekjønnede og ulikekjønnede. Og jo større støtten var, desto bedre ville dette arbeidet gå.
Den nye liturgien ble vedtatt i januar 2017, og skulle gjelde fra 1. februar.
29. januar fikk jeg en e-post fra Erik og Kjell som fortalte at de hadde vært samboere i 36 år. De ville gjerne gifte seg, men det skulle være i kirken. Nå ville de ikke vente ett sekund lenger enn nødvendig, så ved midnatt 1. februar giftet de seg i Eidsskog kirke.
Jeg griner fortsatt når jeg tenker på det.
Jeg ble raskt opptatt av at vigselsspørsmålet skulle gå så raskt som mulig fra kamp til selvfølgelighet.
Først og fremst fordi det da ville bli litt lettere for en lesbisk 16-åring som vil engasjere seg i kirken å slippe å høre at hun splitter kirken, eller at en ikke-binær -forhåpentlig – slipper å møte stengte dører. Og for at ekteskapsinngåelsen skulle kunne skje i alle kirker i hele landet som den fest det jo skulle være.
Med et så stort flertall av Kirkemøtet i ryggen, var det mange som pustet lettet ut.
Først og fremst for den som igjen og igjen har fått sitt liv omgjort til kirkens største konfliktsak. Det er bare å lese medarbeiderundersøkelsen fra 2020 og se hvilken belastning det har vært. Men det var også mange kirkelige frivillige og ansatte som opplevde at det ble litt smulere farvann, at debattklimaet roet seg litt.
Er kampen over? Definitivt ikke. Det viser debatten etter biskopenes unnskyldning til skeive i oktober i fjor.
Men selv kjenner jeg mest på takknemlighet over å ha fått være med på dette. Over å ha fått lære av Åpen kirkegruppe og de mange skeive som trassig har holdt fast i kirken.
Jeg har lært at ærlighet og kjærlighet henger sammen. At overfor Gud og overfor den man elsker må man stå hudløst ærlig. Hvis man må lyve om hvem man er, vet vi at troen brister, selvbildet brister, verdigheten brister.
Møtene med skeive og det jeg har lært har gjort også mitt liv sannere og ærligere. Og deres bidrag til utvikling av teologi og liturgi har gjort det lettere for meg å klore meg fast til troen.
Jeg fikk være med på vedtaket og lede kirken etter det. Det fyller meg med dyp glede og takknemlighet.
