Meninger
– Derfor skriver jeg så mye mindre om transpersoner nå
– Jeg kan ha forårsaket mer skade enn gagn for transpersonerpå grunn av hvordan tilsvarsretten fungerer, skriver Paul Omar Lervåg.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Jeg pleide å skrive ganske mye om transpersoner i Blikk. Som flere kan ha observert, er det en stund siden sist.
Det er ikke fordi jeg er mindre opptatt av transpersoners rettigheter, men fordi jeg har innsett noe helt grunnleggende; Jeg kan ha skadet transpersoner. Hvordan kan han ha skadet transpersoner spør kanskje noen?
Vel, jeg kan ha med gode intensjoner i bunn ha forårsaket mer skade enn gagn for transpersoner, nettopp på grunn av hvordan tilsvarsretten fungerer.
Blikks redaktør skriver litt om dette i sin leder i den nyeste utgaven av magasinet.
Det hun formidler i lederen er tanker som har hengt i meg ganske lenge nå.
Jeg kan i realiteten ikke si det jeg mener, uten at jeg potensielt slipper til noen som kan forårsake mer skade enn jeg er i stand til å lindre av skade disse påfører transpersoner.
Da forsvinner litt av poenget med å rykke ut for å forsvare transpersoner i første omgang.
I den falske balansens navn
Hvis å tale transpersoners sak virker mot sin hensikt er det vel egentlig bedre å holde kjeft?
Men også det kan bli problematisk: For hvis noen ikke slipper til via tilsvarsretten i Blikk, slipper de til med hovedinnlegg andre steder.
Mye av årsaken til det er at det har skortet på genuin presseetikk når det kommer til transpersoner de siste årene. I søken etter klikk har det blitt attraktivt for aviser å publisere negativt innhold om transpersoner.
Det har blitt attraktivt for politikere å gjøre transpersoner til en fiendegruppe når partienes tradisjonelle argumenter har gått av moten.
I den balansens navn, eller skal jeg si den falske balansen navn, har det blitt attraktivt å gjøre transpersoner til en målskive – presseetikken be damned.
Hva gjør man når avisene gir reaksjonære så mye plass i spaltene? Forbli taus? Sende inn en replikk?
Det er bare ett problem med å sende inn en replikk i norske aviser: En replikk i riksavisene er alltid kortere enn hovedinnleggene de skal svare på. Det kan bli problematisk i møte med en storm av usanne påstander.
Tilsvarsretten i mediene har problematiske sider
Formen på tilsvarsretten blir ofte problematisk i mine øyne. For et hovedinnlegg er alltid lengre enn svaret man kan gi i en typisk replikk i media. Dette er noe mange aviser har tatt for gitt ganske lenge.
Selv om logikken ikke henger på greip hvis vi tenker oss om.
Det handler nok mer om redaksjonelle hensyn enn målet om å ha en sunn og oppegående debatt.
Et tilsvar krever alltid mer plass for å svare på alle påstandene som blir slengt ut i et hovedinnlegg. For ofte er det veldig mange «argumenter» som blir slengt ut. Gjerne tettpakket, eller som påstander med premisser som blir bakt inn som tatt-for-gittheter.
Fordi et hvert argument krever et enda lenger motargument, og når meningsmotstander gishgalopper (altså slenger ut overveldende mange påstander, gjerne flere falske strødd inn), vil jo ikke en replikk som i utgangspunktet er kortere enn innlegget det svarer på, være i stand til å svare tilstrekkelig på det som har blitt påstått.
Man klarer kanskje å tilbakevise de argumentene man ender opp med å konsentrere seg om for plassens skyld, men så får vi en haug andre argumenter som består ubesvart.
Argumenter som står ubesvart, blir ofte «sanne» i kraft av å stå ubesvart.
Selv om du klarer å tilbakevise majoriteten av de falske argumentene, eller i hvert fall de viktigste, ender du opp med å legge igjen løse tråder som blir «troverdige» og kanskje til og med «sanne» for mottageren som leser dem.
I møte med dette føles det håpløst og bruke tilsvarsretten.
Skal man holde kjeft?
Vi bør strebe etter å svare på innlegg som blir publisert i riksmedia, selv med replikkens iboende problematiske sider.
Samtidig har jeg funnet ut at det er bedre å gi transpersoner en pause i akkurat Blikk – nettopp fordi jeg har en tendens å slippe til folk som ikke har deres beste velgående i tankene.
Målet mitt er transpersoners ve og vel, og det er nettopp det som bør være styrende. Jeg kan heller ikke behandle det som «transdebatten» heller.
Det blir å redusere menneskeverdet til transpersoner. Det fortjener de ikke.
Det som gjør begrepet «transdebatten» problematisk er følgende: Begrepet «transdebatten» reduserer eksistensen og livskvaliteten til en rekke personer til en intellektuell øvelse, noe som distanserer oss for lidelsen vi påfører andre mennesker.
For dette er en sannhet jeg må konfrontere. Ved å ha deltatt i en diskusjon som egentlig ikke gjelder meg personlig, kan jeg ha legitimert intellektualiseringen av transpersoners ve og vel.
Den intellektuell øvelsen tilfredsstiller oss selv mer enn den gjør nytte for seg.
For livene til transpersoner er ikke en intellektuell øvelse. De er levde liv, og levde liv handler om mennesker som opplever glede, sorg og smerte.
Derfor bør vi tenke oss om før vi velger å legitimere «Transdebatten» med en stor T.
