Musikk
Sinne og desperasjon inspirerte Mío til ny musikk
Sekstetten i det skeive folkrockbandet Mío slapp nylig singel, og snart kommer deres andre album.
Oslo-bandet har tilknytning til den alternative undergrunnen og spesielt Blitz-scenen, og synger om alt fra å være fri og inngåtte djevelpakter, til opprør og politikk.
På deres andre album, «Hva nå?», vil bandets samfunnsengasjement fortsette å stå i fokus. Allerede er første singel, også kalt «Hva nå?», ute til strømming.
Vokalist Dionisa Fjelldalen forteller i pressemeldingen at hun aldri har følt på en slik desperasjon og sinne som da de skrev nettopp den låta.
– Det kommer fra å være vitne til et folkemord, men uten makt til å handle. I en verden hvor mennesker i maktposisjoner verken handler eller tør - eller vil - erkjenne urettferdighetene som blir påført folket i Palestina akkurat nå, gjør at man blir desperat.
Det eneste du kan gjøre er å heve stemme, og vi vil at alle skal bruke den stemmen de har. Det er alt vi kan, og den overveldende følelsen av apati fikk oss til å skrive denne sangen, selv om ord kan føles utilstrekkelige, sier vokalisten i en pressemelding fra bandet.
– Mer enn et album
På albumet blander bandet elementer fra melodiøs norsk folkemusikk med elementer fra - blant annet -progressive rock, doom metal og energisk punk.
– Albumet prøver å fange atmosfæren i dagens politiske klima. «Hva nå?» er mer enn et album, det er en refleksjon de usikre tidene vi befinner oss i, forklarer Mío i en pressemelding.
«Hva nå?» består av totalt 12 låter og utgis 9. mai.
Skeiv folk’n’roll
I forbindelse med deres første album, fortalte Mío til Blikk i 2023 at de har kommet opp med en helt egen skeiv betegnelse for hva de spiller: Folk’n’roll.
– Jeg håper at vi kan være et skeivt forbilde. At vi kan bidra til at folk kan være fornøyde med hvem de er. Jeg føler at vi er et godt, fargerikt eksempel på en gjeng med folk som bare er oss selv. Det høres kanskje litt barne-tv ut, men det er viktig! Og det hadde vært så mye enklere om alle tenkte sånn, sa Dionisa Fjelldalen.
