Som 18-åring flyttet Russell T Davies (57) fra Swansea i Sør-Wales for å studere engelsk i Oxford i 1981. Samtidig flyttet venner av han til London for å bli skuespillere. De bodde i en leilighet de kalte for The Pink Palace, og Davies besøkte dem i helgene. Det er disse vennene, festene og Pink Palace som er bakgrunnen og hjertet i serien hans «It’s A Sin».

– Jeg ønsket å vise hva som skjedde på 1980-tallet, ikke fra aktivistenes side, slik andre filmer og serier har gjort det, men fra vanlige gutters perspektiv. De fem episodene dreier seg om sex, party og moro, slik livet er for mange unge, men med aids som bakteppe, forteller manusforfatteren og tv-produsenten.

Jills leilighet

«It’s A Sin» forteller historien om Richie Tozer (Olly Alexander), som flykter fra ei lita øy på sørkysten av England og inn til London for å bli popstjerne og finne likesinnete. Han deler en leilighet, som i serien også kalles The Pink Palace, sammen med to andre homser og ei jente. Livet deres er en evig fest med homsevenner, dragdronninger, Broadway-låter, og sex og drugs på Londons homoklubber. Men så begynner avisene å skrive om «homopesten» i USA …

– Dette er en historie jeg måtte fortelle fordi jeg har levd med den nesten hele livet, forteller Russell T Davies til Blikk i forbindelse med den digitale lanseringen av «It’s A Sin».

Han forteller at «The Pink Palace» er Jills leilighet, og at Jill Nalder, som spiller Jills mor i serien, er en venninne fra ungdomstida hans, og seriens Jill er basert på henne.

– Jill var den som gikk på sykebesøk og i begravelser, hun holdt hendene til så mange syke homser. Hun var den gangen mer aktivist enn det jeg var.

Stygge, farlige og skitne

Les også

Olly om Richie

Richie Tozer i «It’s A Sin» er den rollen Olly Alexander har identifisert seg mest med. – Vi dro begge til London med drømmen om å bli berømt, rik og ha masse sex. Men mens jeg var åpen, skjuler Richie at han er homofil.

Davies forteller om sine venners familier som ikke kunne akseptere at sønnene døde av aids, de benektet sykdommen fordi det var så mye skam tilknyttet aids, og en enorm stigma.

– Vi ble sykdommen, vi ble stygge, farlige, skitne mennesker. Homser ble mobbet, oppsagt fra jobbene og hatet. De syke ble innelåst på sykehus mot sin vilje, uten besøkstillatelse. Foreldre kom til sykehuset og oppdaget først nå at sønnene deres var homser, at de hadde aids og var dødssyke, alt på én gang. De brant sønnenes sengetøy og alt de hadde tatt på, så redde var folk for smitte. Begravelsesagenter nektet å røre de døde, eiendomsmeglere spurte om vi hadde sex med menn. Venners familier hevdet at sønnene deres døde av kreft eller lungebetennelse. I flere tiår sørget de uten å tore å røpe hva som virkelig hadde skjedd. Og mange opprettholder den historien den dag i dag, sier Davies til Blikk.

Han var 20 år gammel da han leste om aids første gangen i 1983.

– Overskriften i homsemagasinet Him skrek: «Aids. Homo. Død. Panikk». Så tok tabloidene over etter at Rock Hudson, en av verdens største filmstjerner, døde av aids i 1985. Pianolegenden Liberace døde to år etter, på grunn av en vannmelondiett, ifølge manageren. Avisartikler hevdet at viruset var skapt av russere, kinesere, eller amerikanere, at aids hadde blitt spredt fra hemmelige laboratorier, eller var guds straff for syndere. Fake news, usanne fakta og konspirasjonsteorier ble ikke oppfunnet i 2020, slår Davies fast.

Den første fornektelsen

«Alt sammen er bare løgn», hevder Richie i serien. «Aids er en business startet av legemiddelfirmaer. Tror du virkelig at en sykdom vet om du er homo eller ikke?».

– Når hivaktivister advarer Richie mot usikker sex, vifter han dem bare bort og kaller dem for gledesdrepere. Og slik var jeg også, innrømmer Davies.

– Jeg nektet å tro at det var sant. Aids var noe som skjedde i Amerika. Vi var veldig naive og lo av løpesedlene for sikrere sex som ble delt ut på klubbene. Så jeg var heldig som ikke fikk hiv. Vi har jo alle opplevd kvelder hvor vi får for mye og går litt lenger enn vi bør. Det var mye fornektelse før frykten og sinnet våknet.

Mange av vennene hans døde av aids, inkludert den første gutten han hadde sex med og en kjæreste. Davies mener at ryktene og misinformasjonen om hivviruset ligner på det vi nå opplever om koronaviruset, og at mange vil tenke det samme mens de ser «It’s A Sin».

– Når jeg ser tilbake, er det utrolig at vi i det hele tatt fikk skikkelig informasjon på 80-tallet. Vi kan klage over mye ved internett, men i dag kan vi i hvert fall finne ut av ting. Den gangen gikk informasjonen utrolig seint og media nektet å skrive om homosex eller utveksling av kroppsvæsker. Det var lenge veldig lite informasjon om hiv og aids.

Dumme, kåte og arrogante

I serien fortsetter Richie å ha sex etter at han tror han har fått hiv.

– Mange med hiv fortsatte å ha sex og blir sett på som skurker, men de var bare dumme, kåte og arrogante gutter som ikke skjønte alvoret, sier Davies.

– Dessverre er det en ny bølge av homser i 50-årene som i dag blir hivpositive, og det sjokkerer meg. De har middelalderskriser, forlater forhold, drikker seg fulle og har sex som om fortida ikke eksisterer. Men det finnes absolutt ingen unnskyldning for å ha usikker sex i 2021!

Det tok Davies 30 år før han klarte å skrive om sine opplevelser under aidskrisas første tiår.

– Jeg var en passiv betrakter. Aidshistorien ble skrevet av aktivister som Larry Kramer med hans fantastiske teaterstykke «The Normal Heart». Skammen min var for stor, og jeg må innrømme at det var begravelser jeg ikke gikk i, og foreldre jeg ikke kondolerte. Etterpå kom det mange andre flotte aidsproduksjoner som «Angels in Amerika», «An Early Frost», og senere «Pride», «Holding the Man», «Pose», «120 Beats Per Minute», så det tok meg lang tid å finne noe som ikke hadde blitt fortalt før. Men nå er det min tur, nettopp fordi foreldrene til homsene som døde, selv er i ferd med å gå bort, og fordi homsene ikke fikk barn den gangen, og nå går i glemmeboka. Jeg har skrevet serien til minne om de som døde av sykdommen og de som overlevde.

Ramaskrik i pressen

Mens Davies skrev på «It’s A Sin», fikk ektemannen Andrew Smith hjernesvulst. Han døde i 2018, og Davies dedikerte serien «Years & Years» til han.

– Vi var sammen i 30 år og sorgen var enorm, og kom fram i det jeg skrev. Forfattere kan ikke unngå å bruke det de selv opplever.

En dødsscene i serien er hentet fra Andrews dødsleie.

– Etter sju operasjoner måtte jeg fortelle han at det ikke var noe mer legene kunne gjøre. Det første han sa var, «jeg er lei meg på dine vegne». Så uselvisk var han.

Davies begynte å skrive da han var femten år gammel. Etter å ha studert engelsk litteratur, skrev og instruerte han barne-tv programmer, deretter programmer for voksne. Hans første homse var en tenåring i serien «Children’s Ward» (1994). Med «Queer As Folk» (1999), det første britiske homsedramaet på tv, ga han homser et seksualliv for første gang på fjernsyn. Det ble ramaskrik. Streit presse lot seg sjokkere og ville forby serien. Skeive journalister ropte: «Gutta bruker ikke kondomer, har du ikke hørt om aids?».

– Jeg ble tilbudt å skrive flere sesonger, men jeg ville heller skrive og produsere serier som «Dr. Who» og «Torchwood», forteller Davies som senere skrev flere skeive serier som «Cucumber» og «Bananas», «Years & Years», «A Very English Scandal» og nå «It’s A Sin».

– Mest stolt er jeg av mine skeive arbeider og aller mest stolt er jeg av denne serien. Mitt mål har vært og vil alltid være, å fortelle historier som fremmer aksept for skeive.

«It’s a Sin» kan ses på HBO