Meninger
– Vi har ikke et gutteproblem, vi har et anti-trans-eliteproblem
Forakt for kvinner, minoriteter og empati er ikke et «gutteproblem», men et eliteproblem, skriver tidligere leder av Skeiv Ungdom.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Det snakkes mye om et «gutteproblem» i Norge. Som om gutter plutselig har blitt farligere, sintere eller mer ekstreme av seg selv. Men guttene speiler bare forbildene sine, og forbildene deres er ikke tilfeldige TikTok-profiler. De er milliardærer, statsledere, kulturpersonligheter og medieprofiler som har brukt det siste tiåret på å normalisere kvinnehat, rasisme og en grunnleggende forakt for empati.
Jeg har vandret i dette samfunnet som mann i snart 30 år. Skeiv mann. Jeg har jobbet med kjønn, seksualitet og rettigheter siden 2014, og jeg har sett hvordan unge gutter mister fotfeste, mens voksne later som om problemet starter hos dem.
Det gjør meg sint.
For jeg vet at det ikke er guttene som har endret seg, det er forbildene deres.
De mektigste mennene i verden i dag – Trump, Musk, Thiel, Zuckerberg, Bezos, Fuentes, Tate, – har alle bygget politiske og kulturelle plattformer på kvinnehat, rasisme og en en holdning som tilsier at empati er en svakhet
Når voksne spør: «Hvordan kan gutter mene dette?», er svaret enkelt: De speiler makten.
Også i Norge finnes synlige debattanter og politikere som løfter fram kritikk av kjønnsmangfold og gi stor plass til anti‑gender-, anti‑woke- og kulturkrigsnarrativer.
Men dette startet lenge før TikTok.
I 2016 lanserte Norge «Rett til rett kjønn», en bredt faglig og politisk forankret rapport som skulle sikre bedre helsehjelp og rettigheter for transpersoner. Den var relativt ukontroversiell, og det så en stund ut til at transkampen hadde kommet seg videre her hjemme.
Samtidig begynte internasjonale påvirkningskampanjer å flytte Overton-vinduet.
Transpersoner gikk fra å være en liten, beskyttet del av skeiv bevegelse, til å bli symbolet på «alt som har gått for langt».
Vi som er skeive, og som har jobbet med rettigheter i tiår, vi så dette komme. Vi sa ifra. Vi advarte. Vi ble avfeid som «konspiratoriske». Ti år senere står vi midt i det vi advarte mot.
Noen av verdens mest innflytelsesrike kulturpersonligheter bruker sin makt til å drive kampanjer mot transpersoner. JK Rowling har brukt milliardressursene sine på å angripe transfolk. Når en så stor personlighet angriper en av verdens mest utsatte minoriteter, sier det noe om hvilke krefter som former debatten. Når hun i tillegg bruker britisk ærekrenkelseslovgivning for å unngå kritikk i det offentlige ordskiftet, ser man tydelig hvor skjev maktbalansen har vært.
Overton-vinduet har flyttet seg dramatisk. Transpersoner brukes nå som symbol på «samfunnets forfall». Dette er resultatet av målrettede internasjonale kampanjer, dokumentert av ILGA-Europe, FRA og Amnesty.
Mens dette skjer, står enkelte feminister i 2026 og angriper transpersoner «for å beskytte kvinner», samtidig som flere av dem tidligere har delt scener og arrangementer med maktpersoner knyttet til kvinnehat og anti-rettighetsarbeid.
Dette paradokset avslører hvem som faktisk får definere virkeligheten.
Så hvorfor snakker vi fortsatt om et gutteproblem?
Det er ikke gutter som har flyttet Overton-vinduet.
Det er ikke gutter som har milliardplattformer.
Det er ikke gutter som eier mediehus, sosiale medier eller politiske partier.
Det er eliten.
Verden går i feil retning, og det er ikke fordi gutter har blitt verre, men fordi forbildene deres har blitt det.
