Meninger
Tilsvar til forslag til en transinkluderende tokjønnsmodell
Om menneskers hang til å kategorisere tilværelsen ved hjelp av modeller.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Vi mennesker tenker gjennom kategorier. Verden blir kognitivt håndterlig når vi samler forskjeller i former vi kan kjenne igjen. Over tid blir kategoriene formidlet videre, gjennom institusjoner og generasjoner. Og nettopp derfor bør kjønnsforståelse skille tydelig mellom biologiske prosesser og de kategoriene vi bruker for å ordne dem.
På ett nivå finnes det en forplantningsbiologisk binaritet knyttet til egg og sæd hos mennesker og mange andre dyr. Det er et biologisk faktum. Samtidig viser naturen selv at kjønn, kjønnsbestemmelse og reproduksjon kan organiseres på flere måter. Meitemark er samtidige hermafroditter. Hos honningbier utvikles hanner fra ubefruktede egg, mens befruktede egg blir hunner. Mange sopper organiserer reproduksjon gjennom paringstyper snarere enn hann og hunn i vanlig dyrebiologisk forstand, i noen tilfeller med svært mange slike typer. Naturen for øvrig lar seg ikke presse inn i de kategoriene mennesker bruker.
På et annet nivå finnes kroppslig kjønnsutvikling hos mennesker. Kromosomer, gener, hormoner, gonader og kjønnsorganer danner som oftest gjenkjennelige mønstre. Samtidig kan de utvikle seg på måter som bryter med en ryddig todeling. Interkjønn, eller variasjoner i kroppslig kjønnsutvikling, er et biologisk faktum. Kropper kan være mer sammensatt enn modellen.
På et tredje nivå finnes de sosiale og kognitive kategoriene vi bruker når vi møter mennesker som menn, kvinner, transpersoner, ikke-binære eller interkjønnpersoner. Slike kategorier springer ut av erfaringer og kroppslige liv, samtidig som de ordner langt mer enn forplantning. De ordner roller, forventninger, rettigheter, gjenkjennelse og tilhørighet.
Tokjønnsmodellen kan fungere når den beskriver ett bestemt nivå: reproduksjon gjennom egg og sæd. Den kollapser fort dersom den skal brukes som overordnet modell for hele menneskets kjønnede liv.
Når Øyvind Soltun Andreassen skriver at «det tokjønnede forplantningssystemet skaper variasjon og mangfold», blir variasjon tatt inn i den ene modellen på modellens egne premisser. Variasjonen blir et avvik inne i en orden som allerede er bestemt på forhånd. I virkeligheten, og vitenskapelig sett, er variasjon alltid mer enn et avvik.
Spørsmålene mine er derfor:
Hvorfor skal én bestemt måte å ordne kjønn på, forankret i menneskelig forplantningsbiologi, gis forrang over alle de kroppslige variasjonene, og over de sosiale og kognitive nivåene der mennesker lever, erfarer og forstår kjønn? Hvorfor er det så viktig å redusere denne kompleksiteten til to?
