Byttet homo med tro

IDET DETTE NUMMERET av Blikk går i trykken, har Erna Solberg dagen før utnevnt Kjell Ingolf Ropstad som ny barne- og familieminister. Han får ansvar for barn og unges oppvekst- og levekår, familie og samliv, og forbrukerpolitikk. Men blir fritatt for arbeidet med antidiskriminering og likestilling av homofile, lesbiske, bifile og transpersoner. Til gjengjeld overtar den konservative kristne ministeren fra Arendal, tros- og livssynspolitikken fra kulturdepartementet.

Barne- og likestillingsdepartementets nye ansvarsområder er skreddersydd for KrFs politikk, som i januar hadde en oppslutning på 3,7 prosent og ligger under sperregrensa.

Solberg fikk massiv kritikk for sin politiske rokade. Mange mener at det er et skremmende signal at barne- og familieministeren «må fritas» for ansvaret for antidiskriminering og likestilling, andre er sterkt bekymret for at hans mulighet for å rendyrke KrFs barne- og familie­profil skal føre til et alvorlig tilbakeskritt for lhbt-familiers rettigheter og livssituasjon.

Ikke minst er mange sterkt betenkte over at ministeren for tros- og livssynssamfunn mener at menigheter skal få beholde statsstøtte selv om de nekter å vie homofile. Ropstad ønsker dessuten at kristne skoler skal ha lov til å nekte å ansette homofile som lever i forhold.

MEN DET ER DESTO flere grunner til å være glad for at Ropstad ikke skal være diskriminerings- og likestillingsminister. Da han ble valgt til nestleder i 2017, sa han til NRK at det ikke var naturlig for ham å gå i Pride-paraden: «Jeg tenker at det å gi støtte til homofile og deres menneskeverd er kjempeviktig, men trenger ikke nødvendigvis å gå i et tog for å vise det». Alle barne- og likestillingsministre har de siste ti årene gått i pride-parader. Til og med Solveig Horne. Det er ikke en del av stillingsinstruksen, men paradedeltakelse er et synlig bevis på solidaritet og at de forstår hva lhbt-kampen har kostet.

I avisa Dagen argumenterte han i 2018 også mot homoekteskap, fordi ekteskap burde forbeholdes de som «fra naturens side kan få barn». Med slike holdninger er det liten grunn til å tro at Ropstad vil anstrenge seg noe særlig for å fremme likestilling, eller en politikk som anerkjenner at mennesker er ulike, og har ulike familieformer.

Men samtidig er det viktig å minne om at vi ikke har fått en ren KrF-regjering som kan reversere lhbt-rettigheter Stortinget har vedtatt. Og at Ropstad ikke kan handle på tvers av Solberg-regjeringas lhbt-politikk. KrFs ønske om å la ekteskap og barn være en eksklusiv heterofil rettighet, er allerede en tapt kamp. En familieminister kan faktisk ikke reservere seg fra ansvaret for skeive familier, skeive barn og barn som vokser opp i skeive familier.

ROPSTAD SOM STATSRÅD er ikke uttrykk for en plutselig eller snikende endring i regjeringas lhbt-politikk, men et resultat av politisk hestehandel.

Kulturministeren har dermed plutselig fått et utvidet ansvar for en salig miks av kultur, likestilling og diskriminering, opphavsrett, medier, idrett, frivillig virksomhet og pengespill og lotteri. Det skal lhbt-bevegelsen være glade for - at nettopp Trine Skei Grande ble vår nye minister, selv om årsaken til rokeringen representerer et politisk lavmål.

Hun har personlig vært engasjert i lhbt-­politikk i en årrekke. Da Kjell Erik Øie, ble tildelt Årets ærespris av lhbt-bevegelsen i 2008 for sin innsats for felles ekteskapslov, var Skei Grande en av to politikere han ønsket å dele den med. Hun var også den eneste partilederen som fant tid til å komme på jubileumsfesten da LLH (tidligere FRI) feiret 60-årsjubileum i 2010.

KULTURMINISTEREN HAR gått i en rekke pride-­parader opp gjennom årene, blant annet i Bygde­pride-paraden gjennom Volda sentrum i mai i fjor, der hun holdt appell etterpå. Hun stilte også opp og holdt tale ved avslutningen av Pride Art under Oslo Pride i fjor, og sa i et intervju med Dagbladet at dette var den viktigste utstillingen hun hadde sett dette året. Skei Grande har i praksis vist at hun har et solid engasjement på lhbt-feltet som politiker. Det lover godt for engasjementet hennes videre i rollen som likestillingsminister.

Ropstads tidligere uttalelser om homofile, står i sterk kontrast til forsikringene han ga til NRK på innsettelsesdagen om at han også kommer til å være statsråd for skeive familier: «Ja, for absolutt alle barn og alle familieformer, og jeg skal kjempe mot diskriminering mot homofile».

Med Ropstads helomvending og Skei Grandes historie som lhbt-alliert, er alt egentlig som før. Norge har verken fått en ny regjering, eller en ny lhbt-politikk. Og lhbt-feltet har verken fått flere eller færre ressurser. Å plutselig hive likestillings- og lhbt-sakene over i kulturdeparte­mentet, var rett og slett statsminister Solbergs lille kanintriks for å beholde regjeringsmakta sammen med Frp.