Meninger
Jeg sluttet å tro på Gud, ikke på nestekjærligheten
Det er noe ganske ironisk ved at jeg som ateist til tider føler at jeg har mer til felles med Jesus enn mange av dem som i dag kaller seg kristne, skriver Paul Omar Lervåg.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Jeg vokste opp i Brunstad Christian Church, i en form for kristendom jeg opplevde som ganske giftig, og som jeg også har kritisert offentlig. Jeg har ingen interesse av å romantisere den oppveksten.
Likevel klarte jeg å finne noen verdier i den kristne tradisjonen som jeg ønsket å ta med meg videre, også etter at jeg forlot troen. Nestekjærlighet, solidaritet, omsorg for andre og respekt for menneskeverdet er verdier jeg fremdeles tar for gitt.
Jeg sa faktisk en gang til en prest jeg kjenner og respekterer, som for øvrig også er homofil, at jeg i et annet liv kanskje kunne ha blitt prest selv. For det er ganske spesielt å oppleve at jeg som ateist stadig må minne enkelte kristne om grunnverdiene i deres egen religion.
Troen jeg forlot, verdiene jeg beholdt
Samtidig tror jeg at oppveksten i Smiths Venner, hvordan jeg opplevde at kristendommen kunne brukes som et middel til egen vinning, og ikke minst fordømmelsen av homofili, var viktige medvirkende årsaker til at jeg etter hvert ble ateist.
Jeg var tross alt homofil selv, og ble rett og slett lei av å se religionen brukt på måter som sto i så sterk kontrast til verdiene den angivelig skulle representere.
Ikke minst oppdaget jeg at humanetikken ga meg et bedre og mer konsekvent grunnlag for nettopp de verdiene jeg ønsket å ta vare på.
Her fant jeg en forståelse av nestekjærlighet, menneskeverd og solidaritet som ikke var avhengig av religiøs tro, og som heller ikke krevde at mennesker skulle leve etter bestemte religiøse forestillinger for å fortjene respekt og omsorg.
Kanskje er det nettopp derfor jeg også kjenner på en slags sorg når jeg ser hvordan enkelte kristne behandler sine medmennesker.
Når nestekjærligheten får betingelser
I menigheten opplevde jeg at kjærligheten ofte var betinget av at man tilhørte fellesskapet og innrettet seg etter moralen som ble forventet. Dette er heller ikke bare noe jeg selv har erfart.
Tidligere medlemmer jeg har møtt, har fortalt at de ikke har vært velkomne i begravelser eller minnesamvær. Andre har fortalt at partnerne deres ikke har vært velkomne i ulike sosiale sammenhenger etter Kåre Smiths beryktede sommertaler.
Slike fortellinger illustrerer for meg hvor stor avstanden kan være mellom idealet om nestekjærlighet og hvordan mennesker faktisk blir behandlet.
Dette er heller ikke et problem som begrenser seg til én menighet.
Vi finner den samme motsetningen mellom idealer og praksis når kristne miljøer gjør religiøs tilhørighet, seksualitet eller bestemte moralske oppfatninger til betingelser for respekt og aksept.
For meg skal nestekjærligheten gjelde for alle mennesker, uavhengig av tro, identitet, bakgrunn eller tilhørighet. Den skulle ikke være forbeholdt dem som trodde eller levde på den «riktige måten».
Men tar kristne som dette egentlig disse verdiene på alvor, eller er det mest kristen dydsposering?
Var nestekjærligheten, solidariteten og omsorgen for de fattige, de syke, de fremmede og alle dem som trenger hjelp, noen gang ment å gjelde alle? Eller var dette først og fremst idealer man snakket varmt om, så lenge man slapp å praktisere dem overfor mennesker man mislikte eller var uenig med?
Det virker som om nestekjærligheten var den første verdien som måtte ofres da egeninteressen meldte seg.
Når kristendommen blir et redskap for makt
Det blir særlig påfallende når vi ser hvordan deler av kristenfolket har omfavnet trumpismen, hvordan den russisk-ortodokse kirkens ledelse har støttet Putin, og hvordan Viktor Orbán har brukt kristendommen til å legitimere sitt illiberale politiske prosjekt.
Her ser vi hvordan religiøs identitet og autoritet kan brukes til å forsvare politiske ledere og maktstrukturer som det ellers ville vært naturlig å stille kritiske spørsmål ved.
Religiøse idealer synes underordnet lojaliteten til ledere som hevder å representere dem.
Jeg kjenner igjen denne mekanismen fra min egen oppvekst i BCC. Jeg mener også å se trekk ved trumpismen i holdningene og retorikken helt på toppen av BCCs ideologiske hierarki.
Når tidligere medlemmer forteller om utestenging og dårlig behandling og knytter dette til uttalelser fra Kåre Smith og andre autoriteter, blir svaret gjerne at de ansvarlige har misforstått forkynnelsen.
Dette er en usedvanlig bekvem form for ansvarsfraskrivelse, uavhengig av hvilket religiøst miljø den forekommer i. Forkynnelsen frikjennes, ansvaret skyves over på dem som angivelig misforsto den, og forkynneren selv slipper kritiske spørsmål.
Samtidig risikerer mennesker som forteller om sine opplevelser, å bli møtt med hersketeknikker som grenser til gaslighting. Erfaringene deres gjøres til et spørsmål om feil forståelse, snarere enn om hva som faktisk skjedde.
Tro, makt og egeninteresse
For meg handler dette om mer enn én forkynner eller én menighet. Det handler om hva som skjer når tro og religiøs autoritet brukes til å skjerme makthavere mot kritikk.
Når kristne verdier samtidig brukes som begrunnelse for autoritær politikk, og enkelte bevegelser beveger seg i retning av fascistiske ideer, er det grunn til å spørre hva som egentlig er igjen av nestekjærligheten og andre sentrale kristne verdier.
I slike tilfeller står det igjen et kristent skall, der verdiene som en gang skulle gi troen innhold, gradvis har blitt erstattet av egoisme, likegyldighet, nihilisme og til og med en tro på verdens undergang, samt et ønske om å fremskynde den.
Når nestekjærligheten ikke gjelder alle
Det samme paradokset ser vi når enkelte kristne forsvarer Israel nærmest uansett hva landets myndigheter foretar seg. Jeg syntes for øvrig den sterke Israel-vennligheten i miljøet jeg vokste opp i, var underlig allerede lenge før jeg selv ble ateist.
Vi ser det også når enkelte kristne opphøyer Donald Trump til en slags politisk Jesus-skikkelse, til tross for det totale fraværet av Jesus sine verdier. I BCC har jeg opplevd en lignende opphøyelse av Kåre Smith og andre eldstebrødre, noe som gjør denne formen for lederdyrkelse ganske gjenkjennelig for meg.
Når mennesker opphøyes til nærmest uangripelige autoriteter, begynner det å ligne mistenkelig mye på avgudsdyrkelse. Noe som jo er ganske ironisk i kristne miljøer som selv advarer så kraftig mot nettopp dette.
Like påfallende som hvem enkelte kristne velger å opphøye, er hvem de velger å fordømme. I enkelte kristne miljøer utsettes transpersoner og andre skeive for mistenkeliggjøring, fordømmelse og politiske angrep.
Mennesker som først og fremst ønsker å leve sine egne liv, blir møtt med forakt og fiendtlighet fra dem som samtidig hevder å forvalte et budskap om kjærlighet.
Det reiser noen ganske grunnleggende spørsmål om hvem denne nestekjærligheten egentlig er ment å gjelde.
Hvor ble det av nestekjærligheten når palestinske sivile lider?
Hvor ble det av omsorgen for de svakeste når politiske ledere gjør mennesker til syndebukker?
Hvor ble det av respekten for menneskeverdet når transpersoner og andre skeive angripes for hvem de er og hvem de elsker?
Dyret, antikrist og den blinde lederdyrkelsen
Det får meg faktisk til å tenke tilbake på alt snakket om dyret, Antikrist og endetiden under oppveksten i BCC. Jeg tror ikke på disse endetidsprofetiene, men jeg husker godt forestillingen om mennesker som lar seg forføre og underkaster seg en makt de ikke lenger stiller kritiske spørsmål til. I menigheten kunne man gjerne si at slike mennesker «er av dyret og verden».
Jeg finner det ironisk at lignende lederdyrkelse også kan oppstå i kristne miljøer som selv advarer mot denne formen for forførelse. Jeg mener at vi for eksempel finner dette i BCC i form av måten enkelte medlemmer forholder seg til de eldste brødrene på.
For hva er det egentlig Johannes’ åpenbaring advarer mot?
I kapittel 13 beskrives to forskjellige dyr som spiller hver sin rolle i å forføre menneskene. Det første dyret stiger opp av havet og fremstår som en tilsynelatende uovervinnelig makt. Menneskene beundrer og tilber det, mens dyret selv taler store og spottende ord, forfølger dem som står imot, og krever underkastelse.
Det andre dyret stiger opp av jorden og fremstår med horn som et lam, men taler som en drage. Det bruker sin makt til å forføre menneskene og få dem til å tilbe det første dyret.
Dermed handler fortellingen både om en makt som krever tilbedelse, og om en annen makt som bidrar til å legitimere den og skaffe den tilhengere (Åpenbaringen 13,1–14).
Når uskylden blir en forkledning
Det andre dyrets tilsynelatende uskyldige ytre får meg til å tenke på hvordan miljøer som dyrker hvit makt, kan bruke bilder av pene, hvite barn og den idealiserte kjernefamilien til å kle ideologien sin i uskyld.
Her fremstilles den hvite heterofile kjernefamilien som et symbol på trygghet, skjønnhet og renhet, mens mennesker som ikke passer inn i idealet, for eksempel skeive familier, kan fremstilles som fremmede, truende, stygge eller «urene».
Forestillingen om det hvite, vakre og «rene» får nærmest spille rollen som lammet, mens budskapet bak handler om rasehierarkier, makt og utestenging.
Det er nettopp denne kontrasten jeg finner så ubehagelig slående. Noe som ser mildt, trygt og uskyldig ut, kan brukes til å gjøre et langt mørkere budskap mer tiltalende. Nesten forførende, om man vil.
Jeg tror ikke at dette er en bokstavelig profeti om dagens politiske ledere. Men som en advarsel mot blind lederdyrkelse, religiøs forførelse, maktmisbruk og underkastelse er symbolikken ganske slående.
Når dyret alltid er noen andre
Det er også ganske ironisk at enkelte «kristne», som Peter Thiel, trekker frem mennesker som Greta Thunberg som mulige antikristelige skikkelser.
Men Greta er knapt noen mektig forfører som krever tilbedelse og underkastelse, og hun er heller ikke den som forfører kristne til blind lydighet. Var det ikke nettopp dette dyret i Johannes’ åpenbaring skulle gjøre?
Hva om de som er så opptatt av å avsløre dyret hos andre, overser at det er i deres egne politiske bevegelser vi finner noen av de mest slående parallellene til det de selv advarer mot?
De leter etter dyret hos andre, men virker langt mindre opptatt av å undersøke om deres egen politiske lojalitet har fått trekk som minner om nettopp «dyrene» de advarer mot.
For øvrig er Peter Thiel selv homofil. Noe som også illustrerer at det å være homofil ikke automatisk gjør deg til et godt menneske, og definitivt ikke gjør deg immun mot å være en skitstøvel.
Med tanke på hans enorme formue og dokumenterte bruk av skattefavoriserte ordninger, mistenker jeg at han er mer redd for å betale skatt enn for både Guds vrede og Antikrist.
Hva er kristne verdier verdt?
Man trenger ikke å dele andres religiøse overbevisninger, identitet eller levemåte for å behandle dem med respekt og verdighet. Det burde være et ganske grunnleggende utgangspunkt for mennesker som hevder at nestekjærligheten står sentralt i deres livssyn.
Når lojaliteten til en stat, en politiker eller vrangforestillinger og dårlig begrunnede tolkninger av bibelen eller andre religiøse skrifter blir viktigere enn menneskeverdet, er det grunn til å spørre hvilke verdier man egentlig forsvarer.
Det er kanskje det mest påfallende ved det hele. Jesus forkynte nestekjærlighet, omsorg for de fattige og ansvar for sine medmennesker. Han advarte mot grådighet og mot å gjøre rikdom til sitt fremste mål.
Penger, press og ansvarsfraskrivelse
Penger og rikdom har også fått en fremtredende plass i enkelte kristne miljøer. Rundt MAGA-bevegelsen ser jeg hvordan økonomisk suksess og personlig vinning nærmest opphøyes til idealer.
Dette er verdier jeg aldri selv har forfektet, og som jeg synes står i sterk kontrast til Jesu advarsler mot grådighet.
BCC er et annet eksempel på hvor sentral økonomien kan bli i et religiøst fellesskap. Menigheten beskriver selv givertjenesten som en bærebjelke i økonomien og har gjennom flere tiår satset på å bygge opp betydelige økonomiske ressurser.
Tidligere medlemmer har også fortalt om økonomisk forventningspress, noe BCC avviser. For meg er denne avvisningen et eksempel på en ansvarsfraskrivelse jeg kjenner igjen fra andre deler av menighetslivet. Ledelsen kan avvise at den har lagt direkte press på medlemmene, men det fritar den ikke fra ansvar for hvordan egen forkynnelse og kommunikasjonsform kan skape forventninger og en voldsom iver blant enkelte medlemmer etter å leve opp til dem.
Jeg opplever at dette inngår i et større problem med religiøs autoritet og dobbeltkommunikasjon. Når budskapet som formidles offentlig, ikke samsvarer med forventningene som skapes internt, blir det vanskelig å plassere ansvaret for konsekvensene. I BCC har jeg tidvis opplevd en slik avstand mellom det som kan fremstå som en PR-forkynnelse utad, og forkynnelsen slik den forstås og praktiseres innad.
Dette er problemstillinger som fortjener kritisk oppmerksomhet i alle religiøse fellesskap. Penger trengs selvsagt for å drive et trossamfunn, men jeg synes det er rimelig å spørre om det samme engasjementet rettes mot menneskene Jesus selv fremhevet: De fattige, de utstøtte og dem som trenger hjelp.
Spørsmålet om penger handler dermed også om noe større. Hvilke verdier er det som faktisk styrer handlingene våre?
Fra nestekjærlighet til nestenkjærlighet
Jeg trenger ikke å være enig med Jesus i absolutt alt, og det er jeg heller ikke. Nettopp derfor er det desto merkeligere at jeg som ateist opplever å være mer tro mot flere av disse verdiene enn enkelte kristne som hevder å følge ham.
For hvilken verdi har egentlig en kristen identitet dersom nestekjærligheten forsvinner i det øyeblikket den koster noe, og flere sentrale verdier forsvinner i egoismens dragsug?
Kanskje det for enkelte aldri handlet om nestekjærlighet, men om nestenkjærlighet. En kjærlighet som nesten gjelder alle, helt til den møter noen man ikke liker. Og knapt nok det.
Kanskje det mest ironiske er at jeg ikke trenger å tro på Jesus for å ta budskapet hans på alvor. Det kan man for øvrig gjøre med alle religioner og andre symbolsystemer.
Man trenger ikke tro på det overnaturlige for å finne innsikt, mening eller verdifulle refleksjoner i symbolene og fortellingene deres.
Men kristne bør vel følge disse verdiene bedre enn en ateist? De kaller seg tross alt kristne.
