Rapport fra randsonen

I 2011 DEBUTERTE Høgstmyr med «Gi meg et sverd», en roman om høyreekstreme studenter. Målet deres var å henrette akademikere, som de mente var premissleverandører for ideer som holder folket nede i uvitende sløvhet. Boka om hjernevask, brutalitet og fremmedgjøring er delvis selvbiografisk.

I intervjuet med Blikk forteller Høgstmyr om hvordan hen under oppveksten følte seg ekskludert fra fellesskapet, og i stedet brukte tida på å «trolle» nettforum. Hensikten var å få flest mulig til å innse at det ytterste høyre hadde svaret: Hva jorda trenger for å være bærekraftig, var en kontant og kraftig reduksjon av befolkningen. I ekkokamrene sine møtte hen ingen motforestillinger.

Plus

Plus

Trollet som sprakk

Gunnar Bjørnå Høgstmyr var en høyreekstrem aktivist som «trollet» nettforum og oppfordret til drap på «undermennesker». I dag opptrer den homofile black metal-vokalisten i kjole, og stemmer Arbeiderpartiet.

Først som student, begynte hen å revurdere tanken om at verden bare kan reddes med et høyreekstremt diktatur. Her møtte hen saklige motargumenter fra medstudenter og ikke bare fordømmelse og påføring av skam på grunn av meningene sine. Hen følte seg hørt og sett. Høgstmyr har siden tatt fullstendig avstand fra sine tidligere meninger.

I BOKA «RASISMENS POETIKK» som kom ut i høst, tar Guro Sibeko et oppgjør med rasismen, også den ubevisste som ytrer seg i det små, i opplevelsen av å være utestengt, eller ikke å ha tilgang til opplevelser og goder andre tar som en selvfølge. Den rasismen som ytrer seg i velmenende fraser og lavere forventninger. Men kanskje særlig den rasismen som godhjertede og velvillige mennesker stadig reproduserer.

Gjennom fortellinger fra sitt eget liv, fører hun oss skritt for skritt fram til en forståelse av hvordan de stadige rasistiske dryppene virker sammen med de strukturelle samfunnsmekanismene, og dermed opprettholder våre fordommer og forestillinger om hverandre.

I intervjuet med Blikk forteller Sibeko at hun først og fremst skrev boka for å bevisstgjøre alle oss som uten å ville eller mene det, bidrar til skillet mellom «oss» og «dem». Vi som så gjerne vil være på riktig side.

Rasismens poetikk

Guro Sibeko har en tydelig og noen ganger rasende stemme i samfunnsdebatten. I «Rasismens poetikk» forteller hun hva det har kostet henne. Søndag 22. mars leser Sibeko boka fra perm til perm for publikum i Tøyenkirken i Oslo.

Denne randsonen, grenselandet mellom «oss» og «dem», er i dagens debattklima blitt en psykologisk skyttergrav som stadig graves dypere. Dette gjelder ikke bare i rasismedebatten, men også i andre identitetspolitiske diskusjoner: om transrettigheter er en trussel mot tokjønnsmodellen, om Pride-paraden er seksuelt provoserende, eller om fetisjisme, polyamori og surrogati bør være kampsaker for den skeive bevegelsen.

DE HARDESTE DEBATTENE ender ofte med krav om at motstanderen, fienden, skal stenges ute, eller nektes talestol/kommentarplass. De som er opptatt av allianser, har harde tider.

Kreftene som tjener på polarisering, er de som kan gi fullstendig blaffen i rettighetene til marginaliserte grupper. Økonomiske, sosiale og politiske privilegier trues ikke av manglende solidaritet mellom diskriminerte grupper.

I stedet for et overordnet samarbeid, har vi fått en fragmentert og retningsløs debatt mellom de mest utholdende og minst engstelige. Samtidig stiger tausheten blant de som frykter for å si noe «feil» som kan straffes med mistenkeliggjøring og stigmatisering. Å tenke høyt eller spørrende, uten fasitsvar, står ikke høyt i kurs.

Blikk har intervjuet Høgstmyr fordi historien hens handler om et miljø de aller fleste av oss har lite kjennskap til, og naturligvis frykter. Vi ville finne ut hva som fikk en ung og homofil gutt til å havne langt ute på ytterste hatehøyre. Historien er et eksempel på at når merkelappene må vike av respekt for hverandres ytringsrett og historier, kan faktisk det uventede skje.

BLIKK HAR INTERVJUET Guro Sibeko fordi hun som forfatter og samfunnsdebattant, har skrevet om sine opplevelser som melaninrik og lesbisk. Erfaringer de fleste av oss ikke har. Likevel tror hun at mange skeive vil kjenne seg igjen i de stadige forhandlingene hun har med seg selv om hun skal imøtegå andres nedvurdering og hets. «Alle minoriteter, reisende, jøder og samer, you name it, navigerer i dette landskapet daglig», sier hun.

Deres rapportering fra grenselandet mellom «oss» og «dem», er fortalt fra diametralt forskjellige utgangspunkt. Mens Høgstmyr forlot hatet, kan ikke Sibeko slippe unna. Hun har opplevd å få beskjed om at hun burde dø fordi hun våger å stå opp mot rasisme.

Blikk mener at deres livserfaringer kan lære oss andre noe vesentlig om hvor ødeleggende ekskludering og utestengelse er.