25. juli 1988 reiste 30 lesbiske fra Oslo ut på en landsomfattende Norgesturné i den knallrosa Lesbebussen. Blant dem var Monica Nyhus, Kjersti Andresen, Gerd Anny Gjengstø, Helle Nyhuus, May-Britt Stoen og Anne Søyland.
25. juli 1988 reiste 30 lesbiske fra Oslo ut på en landsomfattende Norgesturné i den knallrosa Lesbebussen. Blant dem var Monica Nyhus, Kjersti Andresen, Gerd Anny Gjengstø, Helle Nyhuus, May-Britt Stoen og Anne Søyland.

Da lesbene rul(l)et

For 29 år siden dro Helle Nyhuus, May-Britt Stoen og et titall andre lesbiske på Norges-turné i en knallrosa buss for å skape lesbisk synlighet.

Publisert Sist oppdatert

Helle Nyhuus

Alder: 50

Sivil status: Gift

Kommer fra / Bor: Drammen/Oslo

Gjør: Lærer ved Drammen videregående skole

May-Britt Stoen

Alder: 52

Sivil status: Gift

Kommer fra / Bor: Drammen/Oslo

Gjør: Jobber med IT i Statkraft

På 1980-tallet preget aids av naturlige årsaker både homomiljøet og arbeidet i datidas ulike organisasjoner. Alvoret og frykten for hiv-epidemien gjorde at lesbiskes helse og levekår havnet i blindsonen. Selv om aktivitetene innenfor homobevegelsen var mange på den tida, var det likevel homsene som hadde mest innflytelse på prioriteringene i organisasjonene og tok mest plass. Også i media og i utelivet.

– Vi lesber gikk fra å være en lite synlig gruppe til å bli totalt usynlige på 80-tallet. Derfor fant vi ut at det ville være en god idé å reise rundt i en rosa buss og lage stands og skape ståhei, forteller May-Britt Stoen.

Lesbiske i Det norske forbundet av 1948 (DNF-48), Arbeidsgrupper for homofil frigjøring (AHF), Fellesrådet for homofile og lesbiske organisasjoner i Norge og Kvinnefronten gikk i 1987 sammen om å søke penger til Prosjekt lesbebussen. Helle Nyhuus og May-Britt Stoen, den gangen 22 og 24 år gamle, satt i arbeidsgruppa som hadde planlagt Lesbebussen-88.

Da DNF-48 til slutt fikk støtte fra Helse- og omsorgsdepartementet, ble dette starten på en lang kjøretur rundt omkring i Norge. Med et budsjett på 40 000 kroner, kjøpte arbeidsgruppa en tolv og en halv meter lang Scania-buss, en 73-modell med luftfjæring bak og med registreringsnummer BL 28426.

Helle Nyhuus (t v) og May-Britt Stoen var 22 og 24 år gamle da de reiste Norge rundt og misjonerte lesbiskhet sommeren 1988.
Helle Nyhuus (t v) og May-Britt Stoen var 22 og 24 år gamle da de reiste Norge rundt og misjonerte lesbiskhet sommeren 1988.

Sukkertøy og brosjyrer

Bussen ble malt knallrosa fra topp til tå, og grillen foran i regnbuefargene. 25. juli 1988 dro tretti lesbiske fra Oslo i bussen som lå på hjul i fire sommeruker mellom Elverum, Tønsberg, Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trond­heim og Tromsø.

Underveis ble det både kjærlighet og drama. Bussjåføren og en av passasjerene ble sammen, og de er fortsatt et par i dag.

May-Britt Stoen

Arbeidsgruppa hadde laget brosjyrer som de delte ut sammen med sukkertøy på stand i byene de besøkte. Kvinnefronten og DNF-48 ringte på forhånd rundt til de forskjellige reisemålene og fortalte om besøket, og de orienterte også lokalavisene.

– Mange steder sto folk og ventet på oss da vi kom, og på omtrent hvert eneste stopp ble vi intervjuet. Vi skapte liv og røre og var mer eller mindre selvlysende med den rosa bussen vår. Noe som for så vidt også var meningen, forteller Helle Nyhuus.

Ifølge Nyhuus og Stoen var det slett ikke så ille å være ung og åpen lesbe for 30 år siden. I alle fall ikke i miljøene i de største byene. Men lesbiskhet i seg selv var underkommunisert, og synligheten og kunnskapen vi har i dag, fantes ikke den gangen.

– Mitt inntrykk er at vi som var ute av skapet og befant oss i et miljø, hadde det veldig bra. Problemet var at gutta fikk så mye oppmerksomhet at lesbiske ble usynlige både i og utenfor miljøet. I alle fall fram til vi kom med den rosa bussen vår, sier Stoen.

Kjærlighet og drama

De fleste minnene Stoen og Nyhuus sitter igjen med etter turen, er veldig positive, selv om de ble utsatt for litt obligatorisk kristenfundamentalisme i Kristiansand.

Problemet var at gutta fikk så mye oppmerksomhet at lesbiske ble usynlige både i og utenfor miljøet. I alle fall fram til vi kom med den rosa bussen vår.

May-Britt Stoen

– Jo da, det var ei rabiat dame i Kristiansand som kom bort til oss for å fortelle oss hva Jesus mente om dette. Hun prøvde å stoppe oss da vi filmet seansen, men vi opplevde i grunnen aldri noe ekkelt eller farlig. Vi møtte så mange folk som gjorde inntrykk på oss. Fra familien med mor, far og lesbisk datter som kom for å skryte av oss, til den 80 år gamle damen som «endelig kunne si det til noen, for nå var mannen død», forteller Nyhuus.

Selv om de opprinnelig var fem i arbeidsgruppa som jobbet med ideen om lesbebussen, var det langt flere lesbiske som ble med på reisen underveis.

– Vi var en mangfoldig, buklete gjeng. Noen kom på etter hvert og var med i et par byer, mens andre var med hele veien. Underveis ble det både kjærlighet og drama. Bussjåføren og en av passasjerene ble sammen, og de er fortsatt et par i dag, sier Stoen.

Elverum var best

Helle Nyhuus trekker fram Elverum som den beste byen å være lesbisk nomade i den gangen. Etter at Kvinnefrontens heterofile lokallag i byen hadde fattet vedtok om å jobbe for lesbesaken, ble den rosa bussen ønsket varmt velkommen av to «heterofile lesbeaktivister».

– Vi skulle overnatte hos en av disse damene. Siden vi hadde lite midler, overnattet vi ofte hjemme hos folk på de forskjellige stedene vi besøkte. Denne damen som var godt gift og hjemme alene akkurat da, viste oss rundt i huset, og så satte vi oss ned for å prate. Etter en time ringte en bekymret nabo til ektemannen hennes for å melde at «lesbene har kommet, og nå har kona di vært der inne i huset med dem alene en time», hvorpå ektemannen svarte: «Ja, du veit, det tar litt tid å harve over dem alle …» Sånn som vi lo!

Noen steder var det liksom så greit og uproblematisk med de omreisende lesbene at mediene prøvde å skape litt drama på egen hånd. Som da avisas journalist, også i Elverum, spurte gamle Andersen på torget om hva han syntes om at «disse lesbiske reiste rundt i den rosa bussen sin, og hva kunne nå det være godt for», og Andersen svarte «ja ja, jeg syns nå folk kan få være sånn som de er».

På skraphaugen

Målet med lesbebussen var å skape lesbisk synlighet, og det syns både Nyhuus og Stoen at de klarte. Bussen var å se både på Dagsrevyen, i VG og i de fleste lokalavisene på stedene de besøkte sommeren 1988.

– Lesbebussen var ikke bare viktig for å skape synlighet for lesbiske generelt, men også for vår egen selvtillit. Jeg har inntrykk av at mange kjenner til historien om lesbebussen og skulle ønske at de hadde vært med. Det er viktig at vi skjønner at minoritetsprosjekter er evighetsarbeid. Utviklingen her i landet og i resten av verden er ikke lineær, sier Stoen.

Noen reunion i anledning 30-årsjubileet neste år har det så langt ikke vært snakk om. Men selv om en gjenforening skulle bli på tale, kan de dessverre ikke kjøre flere turer med den rosa bussen. Den havnet på skraphaugen for mange år siden. Men minnene lever videre.

– At vi kjøpte den tolv meter lange bussen og malte den rosa, gigantomanien i det, viser at vi var litt forut for vår tid. Vi ville et sted, og vi sto støtt i oss selv. Det er fint tenke på nå snart 30 år senere, sier Nyhuus.

Les også

Powered by Labrador CMS