Meninger
Tilsvar: – Mindre en alternativ kjønnsmodell enn et forslag til modellkritisk varsomhet
Jan Frode Haugseth svarer på Øyvind Soltun Andreassen svar til tilsvar om forslag til en transinkluderende tokjønnsmodell.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Jeg er enig i at det neppe er hensiktsmessig å lage et stadig mer finmasket system av kjønnskategorier. Men vi må tenke gjennom hva slags arbeid kategorier skal gjøre, og hvor langt de skal få rekke.
Her ligger min uro ved en transinkluderende tokjønnsmodell. Den kan være ment deskriptivt og inkluderende.
Men modeller ordner oppmerksomhet. De peker ut noe som viktig, og noe annet som perifert. De skaper, enten vi vil det eller ikke, språk for normalitet, variasjon, grense og unntak.
Selv en vitenskapelig forsiktig modell kan derfor bli normativ i møtet med institusjoners praksis og politiske konflikter.
Tokjønnsmodellen beskriver noe viktig når den viser til reproduksjon. Den får en annen funksjon når den brukes som overordnet forståelse av kroppslig variasjon, sosial gjenkjennelse, juridisk status og menneskers erfaring av seg selv.
Mitt forslag er derfor kanskje mindre en alternativ kjønnsmodell enn et forslag til modellkritisk varsomhet.
Vi bør kunne bruke tokjønnsmodellen der den faktisk forklarer noe, uten å la den styre alle andre spørsmål om kjønn. Vi bør kunne ha praktiske kategorier, juridiske kategorier, medisinske kategorier og sosiale kategorier, samtidig som vi holder fast ved at de har ulike formål og ulik rekkevidde.
Slik sett handler uenigheten vår kanskje om modellens myndighet.
Problemet, slik jeg ser det, oppstår når modellen får rollen som overordnet ramme for å forstå alt ved menneskets kjønnede liv. Da blir transpersoner og interkjønnspersoner inkludert, ja, men innenfor en orden der premissene allerede er satt av en modell hentet fra den binære forplantningsbiologien.
Det er i møte med institusjonene dette blir mest konkret. Skole, helsevesen, folkeregister, passkontroll, id-papirer, skjemaer, garderober, toaletter og byråkratiske systemer trenger kategorier for å fungere godt. Det kommer vi ikke utenom. Samtidig er det nettopp i slike møter at kategorier får praktiske konsekvenser. Et menneske må da kunne kjenne seg igjen i den måten staten omtaler og registrerer dem på.
Noen ganger er kjønn medisinsk relevant. Andre ganger handler kjønn om identitetspapirer, tiltaleform, garderober, trygghet, tilhørighet eller muligheten til å bli gjenkjent som den man er.
Når samme modell legges over alle disse situasjonene, mister vi lett blikket for hva kategorien faktisk skal gjøre der og da. Kategorier blir dessuten brukt av mennesker, i institusjoner og i konflikter. De får derfor normative virkninger, også når de er ment deskriptivt. Ingen kan fullt ut kontrollere hvordan dagens begreper og modeller blir brukt i morgen.
Derfor bør vi være varsomme med modeller som gjør én forståelse av kjønn overordnet på tvers av alle situasjoner. Det som er relevant i medisinsk behandling, eller i en konkurranse for den del, er ikke nødvendigvis det samme som er relevant i et klasserom, i et pass eller i en samtale om tilhørighet.
Kanskje er mitt eget forslag mindre ryddig enn ditt. Det gir ikke én samlet modell som alle kan orientere seg etter. Til gjengjeld vil jeg hevde at det kan være stor verdi i å unngå at én modell får for stor makt.
Jeg holder fast ved at kjønn finnes på flere nivåer, og at demokratier bør tåle at disse nivåene ikke lar seg samle i én enkel figur.
