Lagbilde av det norske laget før kampen i FIFA World Cup Qualifier mellom Norge - Tyrkia. Bak fra v. Erling Braut Haaland, Alexander Sørloth, Kristoffer Ajer, Julian Ryerson, Stian Gregersen ogRune Almenning Jarstein. Foran fra venstre; Mohamed Elyounoussi, Patrick Berg, Birger Meling Martin Ødegaard og Fredrik Midtsjø.

INGEN Å STOLE PÅ

Visjonen til Norges Fotballforbund er «fotballglede, muligheter og utfordringer for alle». Men de siste 21 årene har vi ikke hatt en eneste åpen homofil toppspiller i herrefotballen.

redaktør
Publisert

I KVALIFISERINGSKAMPENE til fotball-VM i Qatar i 2022 demonstrerer det norske herrelandslaget mot Qatars brudd på menneskerettigheter. De varmer opp i t-skjorter med påskriften «Human rights on and off the pitch» – menneskerettigheter på og utenfor banen.

«Homofobi var noe vi snakket om første gang vi så hverandre. Det tar spillerne og jeg avstand fra», sier landslagssjefen Ståle Solbakken til Blikk.

I Qatar kommer vi ikke til å se en eneste åpen homofil på banen. De finnes ikke. Det gjør de heller ikke i Norge. Solbakken tror likevel at homofile spillere vil bli fullt ut akseptert i norsk fotball i dag: «Men samtidig henger det noe igjen i garderobene, det der machogreiene, og beviset på at det finnes er at ikke flere står fram». Landslagssjefen tror at en toppspiller må stå fram før det kommer endringer.

Ingen av de 385 spillerne som er tilknyttet norske eliteserieklubber i 2021, er åpne. Så hvor er de, og hvorfor kommer de ikke ut?

Norske idrettsutøveres sentralorganisasjon (NISO) lurte på det samme. I en undersøkelse i fjor stilte de elitespillerne spørsmålet: «Er det etter ditt syn vanskelig å stå frem som homofil i fotballmiljøet?». 48,6 prosent svart ja. 97 prosent svarte at de ikke kjente til en eneste homofil toppspiller. Tre prosent av eliteseriespillerne vet faktisk om noen, og at de dermed eksisterer.

I TYSKLAND TOK spillerne i Bundesligaen selv følgene av at de ikke har en eneste åpen herrespiller i landets øverste divisjon. Mer enn 800 fotballspillere sto i februar i år bak kampanjen «Du kan stole på oss!». Målet var å vise støtte til homofile kolleger i skapet.

«Frykten for å bli angrepet og marginalisert etter å ha kommet ut, og for å sette karrieren som profesjonell fotballspiller i fare, er tilsynelatende fortsatt så stor at homofile fotballspillere mener at de må skjule sin seksualitet», sto det i kampanjeteksten.

Solbakken tror likevel at en åpen toppspiller må til. Selv om den siterte kampanjeteksten i Tyskland beskriver gode grunner til ikke å komme ut.

Er komme ut-klimaet bedre i Norge? Er norske medier mindre sensasjonslystne? Er fotballfansen mer tolerant? Ingen kan med sikkerhet svare ja eller nei på spørsmålene. Selv om Solbakken og landslagsspillerne tydelig står opp mot homofobi, er det ikke nok for en som sitter i skapet. For hvor er støtten fra resten av fotballnorge?

HVOR ER Norges Fotballforbund? Det største særidrettsforbundet som organiserer 365.000 utøvere? Med visjonen: «fotballglede, muligheter og utfordringer for alle». Hva har de gjort for å stoppe homofile talenter fra å slutte med fotball? Har NFF gitt unge påviselig mindre grunn til å frykte diskriminering nå enn for 20 år siden? Har de sagt at «du kan stole på oss?».

Nei, nulltallet i fotballstatistikken bekrefter det. Unge fortsetter «å velge bort» sporten de elsker, som betyr at de flykter fra en ledelsesgodkjent machokultur. Beviset på at den lever i beste velgående, er for å sitere Solbakken: «at ikke flere står fram».

Norsk fotball har forsømt seg lenge. Og like mye nå som da tidligere U-landslagsspiller Thomas Berling la opp i 2000. Han gikk fra Nardo til Lyn og fortalte den nye klubben at han er homofil. Uka etter sluttet han. Et halvt år senere fortalte han media hvordan den årelange homovitsingen i garderoben langsomt hadde drept fotballgleden.

Daværende Lyn-trener Vidar Davidsen sa til pressen at han ikke skjønte hva Berling snakket om: «Homofile kan ikke regne med å sette dagsorden for heterofile i landet her. Det blir helt feil. Jeg synes det er skivebom å kalle vitsing for homohets».

21 ÅR SENERE er Berling fortsatt den eneste mannlige toppfotballspilleren i Norge som har stått fram. Men verken fotballstjerner eller unge talenter i skapet skal bære ansvaret for at Norge ikke har en eneste åpen herrespiller på toppnivå i 2021. Det er et umenneskelig press å forvente at noen skal orke å bli den første selvlysende skyteskiva for negative holdninger i fotballen, som faktisk er Norges Fotballforbunds ansvar å bekjempe.

Et ansvar NFF ikke har tatt på alvor. De kan ikke vise til synlige resultater fra en konsekvent strategi som har endret machokulturen i garderobene, på lag- og trenersamlinger, på banene og på tribunene. Tvert imot. Tallet er fortsatt null.

I stedet har NFFs manglende innsats bidratt til å skape en slags offentlig feilslutning om at herrefotballen er en arena i demokratiet vårt hvor det ikke forventes at det skal finnes homofile.

Så lenge NFF ikke seriøst tar opp kampen mot machokultur og homofobi, er det ingen grunn til at landslaget skal slutte å protestere når de kommer hjem til Norge etter VM. «Human rights on and off the pitch!».

deadline erna bøyum flamur kastrati fotball gjert moldestad homofobi jon reidar øyan kjetil rekdal norges fotballforbund norske idrettsutøveres sentralorganisasjon nyheter ståle solbakken
Powered by Labrador CMS