Å bli en kvinne

FØRSTE GANG jeg gjorde en ultralydundersøkelse hos gynekolog, ble jeg overrasket da jeg snudde hodet mot skjermen og så inn i det jeg skjønte var min egen livmor: Den var jo tom! Skulle det ikke være noe inni der? Et foster? Ikke det at jeg trodde jeg var gravid. Det hadde i så fall vært ganske utrolig, ettersom jeg levde i monogami med en annen kvinne og ikke hadde gjort noe forsøk på å få barn på noe vis. Men fra filmer og tv-serier, og ikke minst fra alle de svarthvite bildene som stadig vekk blir delt på sosiale medier, var jeg vant til at inni en livmor ligger det alltid et foster. Jeg hadde aldri sett et ultralydbilde av en tom livmor, før jeg så min egen.

Helt tom var den riktignok ikke. Det var noen muskelknuter til besvær der, derfor denne ultralydundersøkelsen. «I verste fall kan det være vi må operere ut livmoren», sa gynekologen, og jeg tenkte bare at be my guest. Riv den ut! Hva skal jeg egentlig med den?

Jeg vet imidlertid om nok av kvinner som har en livmor som sitt største ønske. Reese, for eksempel. Hun er en av hovedpersonene i romanen «Detransition, baby», av den amerikanske forfatteren Torrey Peters. Den kom i mai ut på norsk, i Kirsti Vogts oversettelse.

IDET BOKA tar til, får Reese spørsmål om hun kunne tenke seg å bli mor. Medmor, riktignok, for det er Katrina som har oppdaget at hun er gravid. Katrina er alt det Reese ønsker å være: en ciskvinne, med en god jobb og en heit kjæreste, Ames. Men Ames begynte livet sitt som James, levde sine første voksenår som Amy, og da som kjæreste med Reese. Så ble livet som transkvinne for tøft for Amy, og hun detransisjonerte og ble Ames. Nå skal han bli far, noe som gir ham fullstendig noia: