Dedikerte album til avdød partner

DA DEN AMERIKANSKE sangeren og låtskriveren Sufjan Stevens (48) nylig ga ut sitt tiende soloalbum; «Javelin», stilte han ikke til intervjuer på grunn av sykdom. Men dagen før albumslipp slapp han likevel en nyhet som utvidet lytteropplevelsen. På Instagram skrev han: «Dette albumet er dedikert til mitt livs lys, min elskede partner og beste venn Evans Richardson, som gikk bort i april.»w

Stevens fortsetter posten med å beskrive hvilket nydelig funn av et menneske partneren var, hvor full av liv, latter, nysgjerrighet, integritet og glede: «Han var en av de sjeldne og skjønne du bare møter en gang i livet – dyrebar, uangripelig og på alle måter helt enestående». Richardson ble bare 43 år. 

Mange har oppigjennom årene spurt om legningen til den anerkjente og personlig kristne musikeren. Det finnes flere forum dedikert Stevens og artikler om hans sanger der overskriften er: «Is this song gay or about god?». Svarene fra musikeren selv har, inntil nå, vært unnvikende, både om dette og det meste annet i Stevens privatliv. 

Multiinstrumentalisten Sufjan Stevens ble først kjent for sin inderlige indie-folk-pop rundt årtusenskiftet. Et senere skrinlagt prosjekt om å skrive et album til hver av de amerikanske statene, satte ham på kartet til flere. Hans «Songs for Christmas» er en selvsagt del av den alternative julemusikktradisjonen. 

I 2018 fikk han et enda større publikum da han ble både Grammy- og Oscar-nominert for sangen «Mystery of Love», skrevet for Luca Guadagninos film «Call Me By Your Name», i Blikk omtalt som dette året homoromanse. Spekulasjonene om hans egen seksualitet ble ikke mindre etter at han på eget initiativ, skrev flere sanger til filmen. 

Massivt kritikerroste «Javelin» er imidlertid ikke mer tekstlig eksplisitt enn hans forutgående utgivelser. Han bruker fortsatt kjærlighetsvisenes språk til religiøs lovsang, men det er også enda tydeligere at han snur det, og lovpriser kjærligheten. 

Instagrammeldingen åpner dessuten for skeive nytolkninger av savnet som formidles på dette oppløftende, melankolske albumet. Ikke minst når det kommer til den sårheten som uttrykkes i en sang som «Will anybody ever love me?».

Og selv om det aldri er helt klart hva som er selvbiografisk eller ikke i Sufjan Stevens tekster, så er det ekko av musikken i meldingen. For etter å ha skrevet om den vanskelige kjærligheten, den som det er verdt å ta vare på selv når det butter, kommer han med en oppfordring om å være tro mot seg selv og nyte hver dag som om den er den siste. For så i siste linje å sitere fra Salmenes bok: «This is the day the lord has made. Let us rejoice and be glad in it».